Om innkalling av varamedlemmer

I «Bernt svarer» 9. januar svarte jeg på spørsmålet: «Hvem blir vararepresentant dersom partiuavhengig kommunestyrerepresentant har forfall i kommunestyre og utvalg som han eller hun er medlem av?»

Problemet her er forståelsen av kommuneloven § 16, nr. 1, om at ved forfall i et folkevalgt organ innkalles varamedlem «fra den gruppe hvor det er forfall», hvis et varamedlem har meldt seg ut av gruppen han eller hun ble innvalgt som medlem av.

Jeg argumenterer for at den som har meldt seg ut av gruppen han eller hun opprinnelig tilhørte, ikke lenger kan innkalles som varamedlem når en i denne gruppen har forfall. Dette er i strid med lovforståelsen til Kommunaldepartementet.

I et innlegg i Kommunal Rapport 17. januar fastholder avdelingsdirektør Siri Halvorsen at varamedlemmer alltid skal innkalles ved forfall i den gruppen de opprinnelig er innvalgt fra, selv om de senere har meldt seg ut.

Hun framholder at dette «er forutsatt i forarbeidene, se Ot.prp. nr. 96 (2005–2006) s. 65», og framgår klart av departementets eget rundskriv om spørsmålet.

Departementets rundskriv er ikke lov. Det vi diskuterer er nettopp om det som står her, fortsatt er den mest fornuftige forståelse. Mitt poeng er at det er rom for en annen forståelse enn departementets. Gode grunner taler for at dette burde man se på én gang til. Jeg har lett forgjeves på det angitte sted i forarbeidene etter tekst som kan forstås slik at departementets lovforståelse må opprettholdes.

Det er ganske åpenbart uheldig at et varamedlem skal tre inn og overta en plass for en gruppe som han eller hun ikke lenger tilhører. Det mente departementet åpenbart da den aktuelle setningen i lovens § 16 nr. 1 ble endret, i forbindelse med innføringen av avtalevalg (§ 38 a) som alternativ til forholdsvalg, i stedet for flertallsvalg, ved valg til andre organer enn kommunestyret eller fylkestinget. Ved slikt avtalevalg ville det ellers, på samme måte som tidligere ved flertallsvalg, bare være én varamannsliste.

Som begrunnelse viste departementet (Ot.prp. nr. 96, 2006–2006, s. 65, pkt. 6.2.1.2) til at man hadde mottatt «flere henvendelser» fra kommuner, som ga uttrykk for at den daværende ordning «medfører uheldige konsekvenser der formannskapet er valgt på grunnlag av samarbeid mellom flere partier som har stilt fellesliste. Dersom et medlem av formannskapet som er valgt på grunnlag av et slikt samarbeid trer endelig ut, og første vararepresentant som rykker opp kommer fra et annet parti, vil det medføre at den politiske balansen i formannskapet blir forrykket.»

Departementet sluttet seg (s. 65, pkt. 6.2.4) til forslaget og ga uttrykk for at

«det er et viktig prinsipp at den politiske balansen i formannskap og fylkesutvalg kan opprettholdes hele perioden. Dette vil ha stor betydning for å sikre ro og stabilitet i det politiske arbeidet i kommuner og fylkeskommuner.»

Det kan altså ikke være riktig når Halvorsen hevder at

«Kommuneloven § 16 må … forstås slik at når medlemmer valgt inn fra en fellesliste har forfall, skal varamedlemmene innkalles i den nummerorden de er valgt, uten at det tas hensyn til partitilhørighet.»

Når det er brukt fellesliste – og ved avtalevalg – er det neppe tvilsomt at man skal innkalle varamedlemmer fra den av de samarbeidende gruppene det er forfall fra.

Spørsmålet som gjenstår, er hvordan vi skal definere «gruppe» ved anvendelsen av regelen. Er det avgjørende hvilken gruppe vedkommende ble valgt inn som medlem av, eller er «gruppe» den han eller hun nå tilhører etter å ha meldt seg ut? Verken loven eller forarbeidene sier noe om dette, de binder oss ikke til en bestemt forståelse.

Før 2006 ble tilsvarende bestemmelse forstått slik at man skulle følge listen ved valg til vedkommende organ mekanisk. Etter 2006 gjelder ikke dette lenger ved valg på fellesliste og avtalevalg. Nå skal man innkalle varamedlem ut fra den bakenforliggende gruppetilhørighet.

Spørsmålet for oss er om dette også skal ha «smitteeffekt» når vi tar stilling til «utbrytersituasjoner». I motsatt fall vil vi ved forfall stadig vil kunne få slike tilfeldige skjevheter ved den politiske sammensetningen som lovgiver la avgjørende vekt på å unngå.

Det er ikke noe opplagt riktig svar slik loven lyder i dag. Jeg tror det er rimelig klart hva de aller fleste vil mene er beste løsning. Finnes det avgjørende formelle argumenter som avskjærer dette?

Slik jeg ser det, er det ikke det. Lovforståelsen departementet legger til grunn vil i slike situasjoner kunne skape usikkerhet, merarbeid og omkamper i kontroversielle politiske saker. Jeg anbefaler at departementet går en ny runde med seg selv.