Om arbeidskraftprofeter og realisme

For det første synes som om Norge har 700.000 ledige arbeidstakere i bakhånd, om bare alle på ulike trygdeordninger ble satt til å arbeide. Selvfølgelig er det ikke slik, mange av de trygdede kan ikke delta i arbeidslivet fordi de er for syke. Det hadde vært interessant å vite hva den reelle arbeidskraftreserven her er. Da hadde man kanskje fått en litt annen debatt omkring arbeidslinja og det inkluderende arbeidsliv, en mer realistisk og nyttig debatt.

For det andre hevdes det med styrke at om undersysselsatte kvinner fikk jobbe heltid, ville man ha løst mye av arbeidskraftsproblematikken. Det finnes ulike undersøkelser omkring dette, med ulikt tallmateriale. Likevel er det grunn til å tro at om de undersysselsatte kom ut i fulltidsarbeid, ville dette lang fra være tilstrekkelig.

Hvis man virkelig skal ta deltidsproblematikken bokstavelig, ja, så må ikke fokuset utelukkende settes på de undersysselsatte. Da må man gå inn på en mer restriktiv linje hva gjelder deltidsstillinger generelt. Om arbeidsgivere i framtida utelukkende tilbyr heltidsstillinger (med unntak av stillinger hvor det ikke er arbeidsoppgaver nok til en full stilling), da er jeg spent på om dette totalt sett er i tråd med en livsfasetilpasset arbeidsgiverpolitikk. Kanskje kunne et nytt sykehjem, en nystartet barnehage eller en virksomhet i servicenæringen prøve ut en ordning med kun heltidsstillinger, så fikk vi erfaring fra om en slik arbeidsgiverpolitikk ga høy rekrutteringsfaktor og stabil arbeidskraft. Jeg skal ikke forskuttere resultatet, men bare peke på at fleksibilitet tidligere har vært ansett som en av årsakene til den høye yrkesdeltakelsen i Norge.

En tredje debatt som pågår, er om arbeidsinnvandring kan løse det framtidige arbeidskraftbehovet eller ikke. Her har statlige myndigheter en klar informasjonsoppgave. Arbeidsinnvandring dreier seg ikke om flyktninger eller asylsøkere. Det dreier seg om kompetente mennesker som først og fremst søker arbeid der det finnes og med vilkår som er bedre enn i hjemlandet. Deler av næringslivet er pr. i dag helt avhengig av arbeidskraft fra andre land i Europa.

I 2009 åpnes grensene mellom EØS-landene, uten restriksjoner. «Fri flyt av arbeidskraft» vil da være en realitet i Europa. Heldigvis vil også norske arbeidsgivere fullt ut kunne konkurrere i det europeiske arbeidsmarkedet. Likevel går debatten om arbeidsinnvandring videre, som om realitetene ikke er til stede. En debatt som først og fremst preges av tenkningen rundt Norges internasjonale forpliktelser i forhold til FNs flyktningpolitikk. Likevel - mange virksomheter i Norge planlegger ytterligere inntak av utenlandsk arbeidskraft, fordi dette er arbeidskraft med faglige kvalifikasjoner som trengs for å holde hjulene i gang.

Når Europa åpnes, vil det sannsynligvis være andre land som er mer attraktive enn Norge å innvandre til - det kan vi se allerede i dag. Derfor undres jeg over at man ikke først og fremst debatterer hvordan og hva som skal til for at vi skal kunne ta del i de mulighetene som nå ligger fremfor oss.

Verken trygdede, undersysselsatte, deltidsansatte eller arbeidsinnvandrere vil hver for seg kunne løse behovet for framtidig arbeidskraft. Framtidige debatter bør preges av at utfordringene best lar seg løse når man åpent og realistisk ser på hvilke muligheter som er tilgjengelige.

En helhetlig strategi for arbeidskraftutfordringene vil innebære at man tar utgangspunkt i alle aktuelle virkemidler, ser muligheter framfor begrensninger, og ikke minst evner å se at problemer oftest lar seg løse. Langt flere land i Europa enn Norge har større utfordringer vedrørende framtidig arbeidskraft enn oss. Og kanskje færre muligheter til å løse dem. Derfor skal vi gå til jobben med ydmykhet, men i visshet om at vi nok en gang vil klare utfordringene.