Økt finansiell risiko og høyere lånekostnader?

Endringene i kommuneloven innsnevrer blant annet kommunenes muligheter til å anvende gevinster fra salg av kraftselskaper og lignende til driftsformål. Spesielt vil det nå ikke lenger bli anledning til å nedbetale gammel gjeld med såkalte «engangsinntekter».

Det nye forslaget til forskrifter som er på høring, er et langt skritt i riktig retning for norske kommuner og fylkeskommuner. Stadig flere kommuner er aktive i finansmarkedet, og det kan være ønskelig å få klarlagt rammene. Problemet er imidlertid at forskriftene går langt i å detaljregulere kommunene, og en del av begrensningene bærer preg av et svakt faglig fundament.

Kommunestyrene blir pålagt å utforme en finansstrategi som skal inneholde regler for plassering og forvaltning av langsiktig likviditet, metoder og rutiner for låneopptak og regler for forvaltning av gjeldsporteføljen. Videre skal kommunestyret ta stilling til kommunens finansielle risiko, hvor både passivasiden og aktivasiden samt den samlede portefølje skal vurderes.

Dette siste er helt nytt. De fleste kommuner har i dag en viss forståelse av risikoen i sin gjeld eller plasseringsportefølje, men det er svært få kommuner som ser gjeld og plasseringssiden samlet og har etablert en overordnet finansstrategi.

Wassum er i ferd med å gjennomføre en større spørreundersøkelse blant alle landets kommuner om den kommunale gjelds- og finansforvaltning, og denne gir klare indikasjoner om at svært få kommuner har etablert en finansstrategi for både gjelds- og plasseringssiden.

Kommunene pålegges nå å etablere sin finansstrategi ved bruk av ekstern, uavhengig kompetanse. Aktører som kan ha egeninteresse av forvaltningen av kommunenes aktiva eller passiva, regnes ikke som tilstrekkelig uavhengige og kan ikke lenger være premissleverandør for kommunenes strategivalg. Wassum-rapporten gir indikasjoner på at det har vært kommunenes bank- og meglerforbindelser som har vært viktigste rådgiver så langt.

Det er videre nytt i forskriften at kommuner gis anledning til å låne penger i valutamarkedet, under forutsetning om at lånet skal valutasikres fullt ut. Fordi det er et krav om full valutasikring, vil det i første rekke være de aller største kommunene som vil benytte seg av denne anledningen. Dette forslaget vil bedre kapitaltilgangen til de største kommunene i situasjoner hvor innenlandsmarkedet ikke har tilstrekkelig kapasitet.

Nytt er det også at det ikke lenger skal være anledning til å investere i internasjonale aksjer. I kommentarene fra departementet blir det pekt spesielt på at kommunenes finansforvaltning skal drives slik at kommunene ikke påføres vesentlig finansiell risiko.

Studier av risiko og avkastningsforholdene på norske og internasjonale aksjemarkeder viser helt entydig at det norske aksjemarkedet er langt mer risikofylt enn de internasjonale aksjemarkedene uten at det norske markedet har gitt en tilsvarende høy avkastning. I det norske aksjemarkedet pålegges kommunene å investere i bredt sammensatte porteføljer som ligner Oslo Børs Totalindeks. Dersom man tillot investeringer i internasjonale aksjeporteføljer og satte samme krav om diversifisering, ville dette kunne redusert risikoen i kommunens portefølje betraktelig. Når kun norske aksjer er tillatt, må porteføljens andel av aksjer settes lavere for å tilfredsstille de samme risikokravene.

Den andre begrensningen som virker lite gjennomtenkt i forhold til dagens situasjon, er et generelt forbud mot bruk av derivater (unntatt valutasikring). På den ene siden pålegges kommunene å legge opp en strategi for forvaltning av gjeldsporteføljen, mens de altså på den annen side fratas den mest effektive måten å forvalte gjeldsporteføljen på. Uten anledning til bruk av derivater, kan kommunen kun «forvalte» gjelden passivt, ved å ta stilling til ønsket løpetid ogrentebinding i forbindelse med selve låneopptaket. I de mellomliggende periodene må kommunen la markedet seile sin egen sjø. Denne begrensningen vil medføre dyrere lånekostnader til norske kommuner. Sett i sammenheng med (den nye) adgangen til å låne i valutamarkedet, blir denne begrensningen enda mindre forståelig.

Forslaget til ny forskrift har høringsfrist 5. desember d.å., mens forskriften foreslår ikrafttreden allerede 1. januar 2001. Det er også en svakhet ved høringsrunden at mange av de tunge finansfaglige instansene ikke er invitert til å delta i høringsrunden. Tyder dette på at departementet allerede har bestemt seg?

Skrevet av: Tor Sydnes