Offentlige tjenere

KrF-leder Dagfinn Høybråten etterlyste i Kommunal Rapport i forrige uke det han kaller en ny tjenerholdning i norske kommuner. Ifølge Høybråten opplever mange å føle seg små i møte med det offentlige hjelpeapparatet. Mange føler seg også mindre når de kommer ut enn da de gikk inn på det kommunale kontoret.

Høybråten har trolig rett i at mange lokalpolitikere og kommuneansatte mangler forståelsen for at det er de som skal stå til tjeneste for borgerne, ikke omvendt. Det er dessverre ikke vanskelig å finne personer som forteller rystende historier om sine møter med et offentlig hjelpeapparat som er mer opptatt av å ri prinsipper enn å strekke seg til fordel for pleietrengende og deres pårørende.

Disse enkeltskjebnene gir ikke nødvendigvis et helhetlig eller representativt bilde av norske kommuner. Det er viktig å huske at store flertallet av dem som i dag benytter seg av kommunale tjenester, oppgir at de er fornøyd med tilbudet. Likevel er historiene mange nok til at det i store deler av befolkningen skapes et inntrykk av en arrogant og lite tjenestevillig offentlig forvaltning. For disse menneskene er ikke kommunen en støttespiller, men en mur de må trenge gjennom i en allerede vanskelig situasjon.

Ulike målinger bekrefter at kommunesektoren sliter med dårlig omdømme. Så langt har både KS og kommunene selv møtt slike målinger med unnskyldninger og bortforklaringer, noe som bare er egnet til å bekrefte den oppfatningen mange allerede har. Det kan vise seg å være en dristig strategi.

Mye av denne valgkampen har så langt handlet om private aktørers rolle i eldreomsorgen. Det er liten tvil om at kravet om private alternativer til den kommunale omsorgen vil øke dersom kommunene ikke er i stand til å bedre sitt omdømme. Det er ikke gjort over natten. Til tross for at mange kommuner har vist stor vilje til omstilling de siste årene, har det vist seg å være vanskelig å endre bildet av en ineffektiv og lite dynamisk sektor.

Vi stiller stadig større krav til service på alle nivåer i samfunnet. Dette påvirker også vårt forhold til det offentlige. Vi spør ikke lenger hva vi kan gjøre for kommunen, men hva kommunen kan gjøre for oss. Dersom vi ikke er fornøyd med svaret, vil vi gå et annen sted. Denne utviklingen vil forsterke seg. Når kravstore 68-ere om få år begynner å innta landets sykehjem, vil de ha helt andre forventninger til tjenestetilbudet enn det deres foreldre hadde. Samtidig vil stadig flere være i stand til, og villige til, å betale for private tjenester.

For dem som mener at kommunene fortsatt skal være de dominerende leverandørene av velferdstjenester, er det derfor all grunn til å lytte til Høybråtens advarsler om at dårlige holdninger hos lokalpolitikere og kommuneansatte bidrar til å undergrave folks tillit til kommunene. Det offentlige er nødt til å tilpasse seg de nye kravene. Noe løses gjennom mer penger og flere hender, men ikke alt. Også de som får avslag på sine søknader, må føle at de blir behandlet med respekt.

Kanskje har Høybråten rett i at vi trenger flere kommunale tjenere.

Skrevet av: Erlend Skevik