Nød i velstandslandet

På fjernsynet skal man helst smile, og aldri vise sinne, mener de som er eksperter på kommunikasjon. I 2003 har vi en mer følbar bolignød i landets hovedstad enn i de «harde 30-årene». Dette er en av mange grunner til at jeg ble forbannet.

Noe av det viktigste og mest positive «det gamle Arbeiderpartiet» lot etter seg, var boligpolitikken, først gjennom Småbruks- og bustadbanken før krigen, deretter med Den norske stats husbank etter krigen. Veteranene så meget klart det man tydeligvis ikke ser i dag; det er ved dørterskelen til boligen at klasseskillene starter. Boligen er den ramme som omgir et menneskes sosiale situasjon og som derfor har innflytelse på hvordan vi har det på de fleste andre områder. Som en høy boligstandard er åpningsdøren til det gode liv, er en dårlig boligstandard inngangen til den mørke tunnelen der det er lite håp om noen gang å få se lys i den andre enden.

Da faren min bygde hus finansiert av Småbruks- og bustadbanken, representerte det en ny æra i familiens saga, en saga inntil da preget av fattigdom og forsakelser fra tidenes morgen. Aldri i historien hadde noen i vår familie bodd så bra. Boligen ga nytt håp, ny inspirasjon, ny selvbevissthet, ny tro på en lysere fremtid.

Etter 40 år med store triumfer for den sosiale boligbyggingen, opphørte den i 1980-årene. Hvorfor skjedde det aldri at boligpolitikken ble et brennbart tema i fjorårets valgkamp? Eller: Hvorfor har mitt parti aldri gjenopptatt en sosial boligpolitikk som sikrer alle mennesker den fundamentale rett å bo anstendig? Selvfølgelig er jeg klar over at det ikke kan skje gjennom en repetisjon av den boligpolitikken som ble ført før 1980-årene, men intet har vært til hinder for innføring av en ny sosial boligpolitikk, for eksempel ved en storstilt utbygging av utleieboliger i de store byene, der prisene er høyest og knappheten størst.. I land som Tyskland, Storbritannia, Danmark, Sverige Frankrike og Nederland utgjør leieboliger mesteparten av markedet, og 25 prosent av dem er reservert folk med dårlig råd. I Norge hadde vi kommunale leiegårder før den sosiale boligbyggingen mer og mer gjorde dem overflødige.

For å si det akkurat som det er: Jeg blir forbitret når jeg må konstatere at den sosiale boligpolitikken er langt mer avansert i Berlin enn i Oslo. Arbeiderpartiet, mitt parti siden jeg meldte meg inn 10. oktober 1947, har sviktet grovt i boligpolitikken de siste 20 årene, enda det er på dette område vi har noen av våre stolteste tradisjoner. Jeg er den første generasjon arbeiderklasse i dette landet som gikk på do innendørs eller som badet hjemme.

Norge er et egalitært velstandssamfunn, er det mange som hevder. Noen går så langt at de mener dette er en viktig årsak til at vi henter hjem så mye gull fra vinterolympiaden i Salt Lake.

Alle som tenker slik, burde forpliktes til å lese en undersøkelse som sammenligner levekår for folk som bor på henholdsvis Torshov øst og Ullern vest i Oslo. Forventet levealder, helsesituasjon, inntektsforhold, utdanning, arbeidsledighet, alkoholisme og psykiske lidelser, viser at Torshov og Ullern tilhører hver sin verden, like fremmede for hverandre som i Einar Gerhardsens barndom og ungdom. Akerselven er blitt renere og omgivelsene langs elven vakrere, men fortsatt får den meg til å tenke på Koreas 38. breddegrad. Akerselven danner en nesten like uoverstigelig sosial og kulturell kløft mellom ulike klasser i Oslo. Mennesker dør tidligere øst for elven.

Den sosiale og økonomiske situasjon som følger av det som er kalt «den nye økonomien» har negativ innflytelse på fordelingspolitikken og medfører at store grupper blir marginaliserte og ekskluderte. Utjevningspolitikken har ikke bare stanset opp, den er blitt reversert. De 10 prosent som befinner seg i de høyeste inntektsskikt, tjente i 1986 fire og en halv ganger mer enn de 10 prosent som befinner segi de laveste sjikt. Fra 1986 til 1996 var denne forskjellen økt med 1, 4 prosentenheter; de 10 prosent med høyest lønn tok hjem nesten seks ganger mer enn inntektstakere i de laveste sjikt. Forskjellene er økt ytterligere i de etterfølgende år.

Myten om Norge som det egalitære samfunn er akkurat det, en myte.

Skrevet av: Reiulf Steen