Annonse
Debatt
Nettverk europeiske regioners fortrinn
Ord som nettverk og nettverksbygging er etter hvert blitt allemannseie – alle med respekt for seg selv tilhører et nettverk. For et par tiår siden ville jeg påstått at nettverk sammen med lobbying hadde en odiøs klang i norske miljøer. Det ga assosiasjon til noe tvilsomt, noe som foregikk i det skjulte, i det lukkede rom.
Min forståelse for nødvendigheten og verdien av nettverk og nettverksbygging fikk jeg først da jeg flyttet til Brussel på midten av 90-tallet for å arbeide for Avholdsfolkets Landsråd og overvåke EUs ruspolitikk. Her oppdaget jeg at nettverk var langt mer enn posisjonering og makt, det var en måte å jobbe på. Det var gjennom nettverkene du fant aktuelle samarbeidspartnere, fikk tips om saker som lå i kjømda i EU-systemet og navn på personer som satt på opplysninger og kunnskap du hadde interesse av.
Tilbake til Brussel i 2004 for å opprette Osloregionens Europakontor oppdaget jeg andre dimensjoner i nettverksarbeidet. Ethvert fagområde har et nettverk, en møteplass for å diskutere fag og finne partnere eller sammen lobbe for felles sak overfor EU. Nettverkene er åpne også for et ikke-medlem i EU, her er det kun snakk om interessefellesskap og det å ha noe å bidra med. De fleste fylkene og noen kommuner i Norge deltar meget aktivt i europeiske nettverk for å fremme sine synspunkter og ivareta sine interesser. Nettverk som Assembly of European Regions (A-ER), Conference of Peripheral Maritime Regions (CPMR), Eurocities og Euromontana for å nevne noen, er av stor betydning for tidligst mulig å få kjennskap og mulighet til å påvirke EU-direktiver og andre bestemmelser som får innvirkning på norsk regional- og lokalforvaltning gjennom EØS-avtalen.
Det er et tankekors at norske fylkesordførere som Gunn Marit Helgesen i Telemark og byrådsleder Stian Berger Røsland i Oslo oftere får EUs toppledere i tale gjennom sine europeiske nettverk enn norske ministere. Min påstand er at norske statlige myndigheter ikke har den samme tilgang på formelle og uformelle nettverk som flere lokal- og regionalpolitikere har.
Statlige myndigheter er i større grad bundet av diplomati, tjenestevei og formelle kanaler. Regionene står langt friere til å alliere seg med andre europeiske regioner, interesseorganisasjoner og politikere. Når for eksempel Europas storbyer taler felles sak, dukker som regel kommissærer opp for å lytte og ta med seg innspillene i Kommisjonens videre arbeid. Videre har norske fylker og deres brusselkontorer deltatt aktivt i EUs arbeid med den maritime politikken. De har gjennom sine medlemskap i både CPMR og A-ER fått gjennomslag for flere av sine synspunkter.
Senest i forrige uke fikk Osloregionens Europakontor og samarbeidspartnerne i Social Inclusion Regional Group (SIRG) en rekke europaparlamentarikere i tale og til støtte for regionenes arbeid for fattigdomsbekjempelse i Europa. 2010 er det Europeiske året for bekjempelse av fattigdom og sosial eksklusjon, og som medlem av nettverket SIRG får Osloregionens Europakontor direkte kontakt med sentrale personer i Europakommisjonen, europaparlamentarikere, både det spanske og belgiske formannskapet og kan direkte bidra med innspill til EUs politikk for eksempel i revisjonen av EUs handlingsplan for likestilling.
Bydel Sagene i Oslo er et strålende eksempel på hvordan nettverk kan bygges og brukes i en bydel eller kommunes faglige utvikling. Barne- og ungdomsavdelingen ønsket å videreutvikle sitt internopplæringsprogram for barnehageassistenter og pedagoger. De søkte og fikk åtte partnere gjennom Europakontorets nettverk og fikk EU-støtte til prosjektet ASSIST. Dette prosjektet avsluttes i disse dager, men har allerede avfødt flere nye EU-prosjekter innen områder som boligtilbud for unge, barn- og unges psykiske helse og kjønnslemlestelse. Nå planlegger bydelen å søke nytt prosjekt om unge jenters utøvelse av vold. BydelSagenes erfaring er at jo større nettverk de har, jo flere invitasjoner til å delta i EU-prosjekter får de, og jo bedre og bredere blir bydelens virksomhetsutvikling.
De seks norske regionkontorene i Brussel kan velge og vrake i spennende og relevante nettverk, kunsten er å begrense seg til noen få og velfungerende. Hensikten med å knytte seg opp til et nettverk er at regionskontorenes brukere direkte eller indirekte kan nyttiggjøre seg av nettverkene. I tillegg til å være kanaler for påvirkning, skaper nettverk en møteplass for utveksling av erfaringer innenfor felles fagområder og for å finne aktuelle partnere for prosjektdeltakelse i et av de mange sektorprogrammene.
Men det mest verdifulle og uvurderlige nettverket ethvert regionkontor i Brussel har, er de 300 andre regionkontorene. Dette nettverket fungerer utrolig bra. Våre kolleger på de ulike regionskontorene sitter på et hjemmenettverk og en inngående kunnskap om hva som rører seg i deres egen region. De har en kultur for rask behandling og tilbakemelding som er imponerende. Interessen for å delta i regionale partnerskap, for å dele erfaringer og «best practise» er et unikt verktøy som norske kommuner og fylker har fått del igjennom regionale nettverk og regionskontorer – et verktøy som gir kommuner og fylker et fortrinn i europeisk utviklingsarbeid.
