Nasjonal standard og lokaldemokrati

Lokaldemokrati er en verdi som de færreste vil si i klartekst at de ikke ønsker. Derfor holdes det fram i alle festtaler. Men virkeligheten gjør det nødvendig å spørre om lokaldemokrati kombinert med begrensede materielle ressurser og sterk styring av lover og forskrifter ovenfra og individuelle rettigheter nedenfra, er mulig.

Et av de siste utspillene gjelder helse- og omsorgsminister Anne-Grete Strøm-Erichsens oppfølging av regjeringens verdighetsgaranti. Ifølge Kommunal Rapport ser statsråden det nødvendig ytterligere å detaljregulere en av de store sektorene i den kommunale forvaltningen: Nasjonal standard for sykehjem.

I utgangspunktet har gamle mennesker noenlunde de samme behov uavhengig av hvilken kommune de bor i. Når staten legger klare føringer for hva vi som kommuner er forpliktet til å levere, er det derfor lett å forstå hensikten. Det er velment styring som fastlegger «standarden». Men hvis en summerer opp alle slike standarder, alle lovpålagte krav, er spørsmålet hva som blir igjen til det opphøyede lokaldemokratiet.

En naturlig forlengelse av alle disse detaljreguleringene, er et voksende tilsynstyranni som legger beslag på stadig mer av saksbehandlingskapasiteten i kommunene.

En kan selvsagt si at det kommunen kan få bestemme selv, er hvor langt utover minstemålet en ønsker å gå. Ser vi litt stort på det, er det imidlertid svært liten del av den kommunale økonomien som ikke er bundet opp allerede før en begynner å «prioritere». Kostra viser oss at på de fleste av de områdene kommunene skal få rå over, ligger de fleste kommunene ganske nær minimum.

Bortsett fra eiendomsskatt, har kommunen liten mulighet til å påvirke sitt eget inntektsnivå. Det regnes ut av staten på grunnlag av intrikate variabler. Når både størrelsen på kaka og størrelsen/formen på de enkelte kakestykkene er bestemt i utgangspunktet, skal det godt gjøres av lokale politikere og lokal forvaltning å få til noen fest med overraskelser.

Det som kompliserer dette ytterligere, er jo at staten heller ikke opptrer som en, men som flere aktører. Ulike departement stiller krav på ulike områder, uten at helheten nødvendigvis blir tatt hensyn til.

I stedet for å diskutere hvor mange kommuner vi skal ha, om det skal være regioner eller fylker og hva som skal være de ulike nivåenes oppgaver, er det på tide å spørre om vi er beredt på å gi de ulike nivåene makt til å beslutte på sine områder. Dersom stort sett alt likevel skal bestemmes sentralt med universelle rettigheter og lovdefinerte standarder, er det lite avgjørende hva forvaltningsleddet omfatter eller hva det heter.