Nå skulle staten ha styrt

Ett av de bildene som brukes oftest om verdens økonomikrise, er opprørt hav eller tsunamien. Det snakkes om brottsjøene som det er nesten umulig å manøvrere igjennom. Norske kommuner blir som bitte små joller å regne. Det hjelper dem ikke at de har mye større motor enn alle de andre småbåtene på havet. Den norske stat, derimot, er stor. Ingen supertanker akkurat, men stor nok til at den kan bære en kraftig motor og et solid skrog.

Det er ikke først og fremst antall innbyggere og kroner som gjør kommunene så mye mindre enn staten. Det er økonomisystemet. Kommunene tvinges til å handle som en hvilken som helst annen bedrift. Statene, derimot, blir ekstra sjødyktige på det opprørte havet fordi de kan og skal tenke motsatt av alle andre. Når inntektene svikter, skal de øke sine utgifter for å holde hjulene i gang.

Slik burde kommunene hatt det også. De burde ikke skjære ned på kommunale velferdstilbud «bare» fordi verdensøkonomien går i stå. Behovene for skole og omsorg blir ikke mindre, og det norske pensjonsfondet er fortsatt så stort at nasjonen har råd til å dekke akkurat de samme behovene neste år som vi gjør i år.

Likevel kommer det hyppige meldinger om kutt i kommunebudsjettene. Rådmennene er pålagt å sørge for sunn økonomisk drift, og da må man sette tæring etter næring. Selv om de fleste antar at store kutt i kommunenes servicenivå vil bli stanset av ekstrabevilgninger fra regjeringen, kan ikke en rådmann kalkulere med det. Hun eller han må presentere såkalte ansvarlige budsjettopplegg, og da må de ta hensyn til at kommunens sparekonti er blitt kraftig redusert i de siste månedene, og at skatteinngangen neste år blir mye mindre enn i år. Rådmannen kan regne med lavere rente neste år, men det er ikke lett å spå hvor mye lavere den blir. Den svake kronekursen kan føre til at sentralbanken setter renten høyere enn den egentlig burde ha vært for å motvirke krisen.

Kommunenes innstramninger av budsjettene illustrerer at de på noen områder er ekstremt lite fleksible. Prinsippene for økonomistyringen tvinger lokalpolitikerne til å tenke likt og galt. Det står i motsetning til påstanden om at velferdskommunene er så mye mer fleksible enn staten. Nærheten til borgerne gjør det lett å se hvor ressursene bør settes inn og på hvilken måte det skal gjøres.

Det er bare Fremskrittspartiet som bestrider denne nærhetstankegangen. Partiet vil at tjenestene skal ytes og organiseres lokalt, men at finansieringen skal være statlig. Økonomikrisen gir noen gode argumenter for en slik ordning. Dersom staten nå hadde betalt for velferdstjenestene, hadde det ikke blitt noen kutt. Det hadde blitt sett på som forsvarlig og riktig å svekke budsjettbalansen. Man kunne til og med ha drevet en forsiktig motkonjunkturpolitikk, for eksempel ved å få noen arbeidsledige håndverkere inn i skolen som lærere og assistenter. Eksemplet brukes fordi den gode motkonjunkturpolitikken kjennetegnes ved at man bevilger ekstra penger til viktige infrastrukturformål, og fordi de fleste nå innser at utdannelse er infrastruktur.

Regjeringen og Stortinget kan selvfølgelig få kommunene til å satse ekstra penger på skolen uten at man vedtar Frps radikale velferdsreformer. Det er på et hvilket som helst tidspunkt mulig å bevilge ekstra penger slik at kommunene kan styrke bemanningen både på sykehjem og i skolen. Det blir også helt sikkert bevilget mer, dersom kommunene gjør alvor av trusler om å skjære ned på antall ansatte. Det er neste år velgerne skal vurdere om valgløftene fra 2005 er oppfylt - da bør det være minst like mange lærere i skolen som det var for fire år siden, og det bør være 10.000 nye hender i eldreomsorgen.

Erfaringen tilsier imidlertid at det tar tid før ekstrabevilgningene kommer. Det er nødvendig med en dragkamp om virkelighetsbeskrivelsen og om tallene først. Kanskje er det nødvendige med reelle kutt i en del lokalsamfunnfør Regjeringen gjør noe. Da er mye skade allerede skjedd. Den offentlige sektoren som skulle gi trygghet, bidrar i stedet med usikkerhet.

Det overstående er basert på erfaring, men ikke så lang at den dekker krisen i mellomkrigstiden. Det er ikke lenger tvil om at det er slutten av 20-årene og begynnelsen av 30-årene som er den rette referansen for det vi nå står oppe i. Man valgte utradisjonelle svar den gangen, og det kan man gjøre også nå.

Det hadde kanskje ikke vært verre enn at man lot rådmennene og økonomisjefene underbudsjettere, at man ga dem en beskjed om at sysselsetting er viktigere enn budsjettbalanse.

Da ville man ha sørget for at de bitte små lystbåtene der ute på havet ble litt mer sjødyktige, ved at de oppførte seg som den store båten - oljestaten Norge.

Skrevet av: Aslak Bonde