Mye vilje - lite handling

Sammen skal landets 13 største byer og regjeringen skape «framtidas byer», som både skal være gode å bo i og redusere klimagassutslippene.

De fire statsrådene som stiller seg bak prosjektet vil mye, og mye av det de vil, har mange villet lenge: Redusere utslippene fra veitransporten, redusere energibruken i bygninger og redusere avfallsmengden.

Et punkt er nytt: Tilpasning til klimaendringene. Hittil har man i norsk klimadebatt vært mest opptatt av hvordan klimautfordringene kan løses ved kvotehandel eller CO2-deponering. Nå har uventede ras, skred og flommer har lært oss at her må vi ha to tanker i hodet på én gang: Vi må både redusere utslipp og forbedre oss på uventede og ekstreme værhendelser.

Statsrådene er fulle av god vilje, men nokså vage når det gjelder konkrete mål og økonomisk oppfølging. Klimagassutslippene skal være «lavest mulig», og eksisterende støtteordninger skal for en stor del finansiere tiltakene. Unntaket er en ny belønningsordning for kollektivtrafikken, knyttet til redusert bilbruk, et lovende grep.

Miljøprosjekter har kommet og gått siden 90-tallet. Da den forrige miljøbysatsingen ble satt i gang i 1992, var problembeskrivelsen nokså lik dagens. I mellomtiden er det produsert mange utredninger, holdt mange møter og konferanser og laget mange planer. I mellomtiden har også utslippstallene, biltrafikken og presset på arealene i bynære strøk økt kraftig. Derfor er det å håpe at dette ikke blir nok et prosjekt med tykke planer, men lunken politisk vilje og mangelfulle tiltak.

For selv om den gode vilje har vært der, og mye kunnskap er samlet, har gjennomføringskraften manglet. Særlig har det vært stor uvilje mot å gjøre seg upopulær blant bilistene. Dagens høye oljepriser gjør ikke saken lettere.

Før kommunevalget i fjor kjempet politikerne for eksempel om å være mest imot rushtidsavgift, selv om mye tyder på at denne avgiften virker. En slik avgift ville dessuten bidratt økonomisk til den opprustningen av kollektivtrafikken som må til, dersom titusenvis av nye mennesker faktisk velger bort privatbilen.

Upopulære tiltak er dårlig egnet for politisk konkurranse. Det er vel derfor mange politikere er opptatt av å tone hva som vil kreves av oss, som samfunn og som individer, om vi skal ta de alvorlige klimascenariene på alvor. Det gjelder vår livsstil og våre handlevaner, og handler for eksempel om at vi ikke kan fortsette å kjøpe - og kaste - billige varer produsert i Kina i samme omfang som nå. Eller at hyttepalasser i høyfjellet, med varmekabler i oppkjørselen, ikke har noen plass i det energigjerrige samfunnet.

God vilje er bra, og det er positivt at hele fire departementer stiller seg bak det nye miljøbyprosjektet. Men det er ikke satt konkrete mål å etterprøve arbeidet på, og det ligger foreløpig ingen stor økonomisk satsing bak. Dermed blir det opp til storbyene, og de små nabokommunene, fylkeskommunene og de statlige etatene de er nødt til å ha med seg, å skape resultater.

Da trengs det stor gjennomføringsevne. Det vil kreve politisk samarbeid, for det er lite å vinne på konkurranse, når miljøtiltak er en dårlig stemmesanker. Og det kreves politisk lederskap. Kommune-Norge trenger en Göran Persson som kan banke alvoret inn og skape entusiasme for gode løsninger. Selv om ikke alle vil være «populære».