Momsrefusjon og inntektsføring

Kommunene må få inntektsføre momsrefusjonen for år 2000 allerede i år, ikke to år etter, slik praksis er. Da må refusjonen for 1998 og 1999 også inntektsføres i år. Det betyr 1 milliard i ekstra inntekter i år.

«Lov om kompensasjon for merverdiavgift til kommuner og fylkeskommuner ved kjøp av visse tjenester fra registrerte næringsdrivende» ble innført 1. mai 1995.

I kommuneøkonomiproposisjonen for 1996 står blant annet følgende under kap. 5.5.2:

«Etter anordningsprinsippet vil utgifter regnskapsføres når de pådras og ikke når de betales. Dette vil i hovedsak være når varen leveres eller tjenesten utføres. Tilsvarende på inntektssiden hvor inntektsføring skjer når refusjonskrav oppstår (sendes).

Etter hovedregelen for føring skal kompensasjonsbeløpene for betalt merverdiavgift inntektsføres når varen/tjenesten fra registrert næringsdrivende leveres. Følges denne hovedregel, vil kommunene, ved innføring av ordningen, få en økning i sine inntektsrammer tilsvarende summen av kompensasjonsbeløpene. For enkeltkommuner, som gjennomfører betydelige investeringer, vil rammeøkningen kunne være betydelig. For kommunesektoren samlet vil rammeøkningen ha sin motpost i den inndragning som vil skje to år i etterkant og er med andre ord ikke varig. En slik utilsiktet økning av driftsrammene kan unngås ved, som et unntak, at kompensasjonskravene inntektsføres etter kontantprinsippet. Alternativt kan kommunene anbefales eller pålegges å avsette slike inntekter for å møte nedgangen i frie inntekter to år i etterkant.»

Kontantprinsippet ble valgt, dvs. (fylkes-)kommunene skal inntektsføre først når innbetalingen kommer to år i ettertid. Med tanke på finansieringen av ordningen, i form av trekk over rammetilskuddet nettopp to år etter, var ikke dette noe unaturlig valg. Men denne finansieringen er nå tross alt gjennomført, ved trekk over rammetilskuddet i 1997 og 1998. Departementet kan ikke nå lenger «forsvare» seg med at rammeøkningen har sin motpost i den inndragning som vil skje to år i etterkant og er med andre ord ikke varig. En omlegging til anordningsprinsippet, dvs. regnskapsføre samme år som inntektene (refusjonskravet) vitterlig har oppstått, er det naturlige og logiske. Selve utbetalingsprofilen over statsbudsjettet kan beholdes som nå. Noen ekstrabevilgning er derfor ikke aktuelt.

Størrelsen på momsrefusjonen i en (fylkes-) kommunes budsjett og regnskap, har i stor grad sammenheng med investeringsaktiviteten. Inntektsføring av momsrefusjonen samme år som investeringsutgiftene oppstår og belastes kapitalregnskapet, får fram en rettidig og logisk «kobling» mellom finansieringsbehov og momsrefusjon på finansieringssiden. Med hensyn til trange budsjetter og store regnskapsunderskudd som må dekkes inn, vil en omlegging av periodiseringsprinsippet dessuten gi en kjærkommen «gevinst».

For at inntektsføringen skal bli à jour med når utgiftene belastes, må to år «hentes inn». I regnskapet for overgangsåret vil (fylkes-)kommunene dermed kunne føre momsrefusjonskrav for tre år, for eksempel i år for 1998, 1999 og 2000. Det gir en regnskapsmessig gevinst i milliardklassen.

Hele eller deler av denne «overgangseffekten» bør naturligvis ikke blåse opp driften på en kunstig og lite hensiktsmessig måte. Det kan i en slik sammenheng kanskje være betimelig at departementet legger føringer på bruken av merinntektene; for eksempel til finansiering av akkumulerte underskudd, avsetning til fonds, nedbetaling av gjeld, etc.). Men uansett synes jeg nå departementet først og fremst bør gi adgang for kommunesektoren til å inntektsføre momsrefusjonen etter det prinsippet som de generelt er pålagt å følge på andre områder.

Skrevet av: Kjetil Lie