Mobber media madammer?

Hva har Celina Midelfart, Gerd-Liv Valla, Eli Arnstad og Allis Helleland til felles? De er alle klint ut over avisenes førstesider med mobbestempel og karakteristikken «uønsket lederatferd». De er ikke alene. Vi kan nevne Monica Kristensens sorti i Redningsselskapet og en kvinnelig mellomleder i Kirkens Nødhjelp. Også de mobbere. Angivelig.

Pussig - men i farten kan jeg ikke komme på en eneste mannlig leder som har prydet førstesiden anklaget for ha mobbet ansatte.

Så da er det vel slik at kvinnelige ledere mobber mer enn menn? Eller har betydelig mer av «uønsket lederatferd»?

For all del - la ikke en smule ironisk innledning lede til den misforståelse at jeg ikke mener mobbing og trakassering er alvorlig og skal behandles deretter. Det er faktisk så alvorlig, både for den som mobbes og den som anklages for å mobbe, at det neppe er noen god idé å overlate avgjørelsen om hvorvidt mobbing finner sted eller ikke verken til tabloidene eller mer eller mindre tilfeldig sammensatt granskningsutvalg.

Førstnevnte vil ha nyhetskriterier (konflikt, kapital og kjendis) og salgsplakater som rettesnor. Granskningsutvalgene på sin side, kjennetegnes ved at viktige rettssikkerhetsprinsipper helt eller delvis tilsidesettes. Felles for dem er at det er den som påstår seg trakassert eller mobbet, som eier definisjonsmakten.

Blir du anklaget for mobbing, enten det er fra en underordnet eller en kollega, er du med andre ord skyldig, inntil du kan bevise eller sannsynliggjøre at du ikke er en mobber

Det er kanskje ikke så underlig at Gerd-Liv Valla valgte å kalle sin bok «Prosessen». Men i motsetning til Josef K, så visste Valla i det minste hva hun var anklaget for. Slik er det ikke alltid. Anonyme arbeidsmiljøundersøkelser og arbeidsmiljølovens vern av varslere byr på betydelige utfordringer for rettssikkerheten.

Men hvorfor er mediene tilsynelatende mer opptatt av kvinner som mobber enn av menn som gjør det? Hvorfor preger ikke «uønsket mannlig lederatferd», personifisert ved konserndirektør NN, eller avdelingssjef XX førstesidene?

Det kan jo være flere årsaker til det: kvinnelige sjefer mobber mer enn menn, ergo speiler mediene virkeligheten? En annen forklaring kan være at tålegrensen for kvinnelig ledelse er annerledes? Vi forventer noe annet av kvinnelige ledere enn av mannlige? Eller som en tredje hypotese; mediene er mer opptatt av kvinner som mobber enn av menn som gjør det.

Skal vi basere oss på fakta, kan vi utelukke den første hypotesen: Kvinner mobber ikke mer enn menn, snarere tvert imot. Skal vi tro arbeidsmiljøekspert, professor Ståle Einarsson, så mobber menn mer enn kvinner, og de mobber både menn og kvinner, mens kvinner i all hovedsak mobber andre kvinner.

Ergo er det sannsynlig at forklaringen er en kombinasjon av de to andre hypotesene, nemlig at tålegrensen for kvinnelig lederatferd er annerledes enn for mannlig, og at mediene mener at nyhetsverdien i kvinner som mobber er høyere.

Det er så mye morsommere å skrive om kvinner, ledelse og mobbing. Det er så mange fixe ord å bruke og kjekke bokser du kan putte damene i. Så mye synsing og herlige myter. Eller som konsernoverlege i daværende Kreditkassen, Bjørnar Brændeland ble sitert på i dagbladet.no; «Kvinnelige sjefer er ikke mindre farlige enn menn. Snarere tvert imot. De er enda dyktigere i spillet, og vanskeligere å avsløre, sier Brændeland». Saken var for øvrig skrevet av en kvinne og ingressen lød: «Mange arbeidsplasser er rammet av giftige konflikter. Ofte står intrigante, kvinnelige sjefer bak».

Jeg kan gjerne fortsette. Når media skriver om striden i Kirkens Nødhjelp, er en av overskriftene «kvinnelig sjefstrakassering». Saken starter med setningen: Også (uthevet av undertegnede) i Kirkens Nødhjelp har de en kvinne som ansatte mener trakasserer ogmobber »

Eller for å ta noe av retorikken i Valla-saken (merk; Valla-saken, ikke Yssen-saken eller Yssen vs. Valla). Hyppige gjengangere i kommentarer og artikler var: «cat-fight», «Tuppen&Lillemor», «kvinne, kvinner verst» «heks», «drama-queens», «pusekatt», «tårer» og «gråt», «kvinnelig lederstil» (beskrivelsen mannlig lederstil har jeg til gode å se, i alle fall brukt om en mann).

I «Lederboka», skriver Elin Ørjasæther; «Mannlige sjefer har et beskyttende polster av det å være menn, som gjør dem mer immune mot mobbeanklager i arbeidslivet. Det skal så mye mindre til for en kvinne å bli oppfattet umenneskelig. Og ulykkelig nok: Det skal så mye mindre til før en kvinne tar anklagen alvorlig og blir dypt krenket, slik at hun mister hodet i den videre prosessen. Det skader en kvinnes integritet og omdømme å bli anklaget for å være slem, brå eller truende. Slik er det ikke for en mann».

En mann havner ikke på førstesidene for å utvise kraft, mot og beslutningsdyktighet. At Gerd-Liv angivelig skrek til Ingunn på flyplassen er førstesidestoff. Kjell Inge (Røkke) måtte angivelig true med å drepe før hans atferd nådde førstesiden. Og da var det en eller annen journalist som var gjenstand for den påståtte trusselen, ikke en ansatt.