Mens vi venter på klimatiltakene

I september ble det lagt fram målinger som viste at det på ti dager var registrert en nedsmelting av havis i Arktis på 100.000 kubikkilometer! (Snow and Ice Data Centre) Slike registreringer er ekstreme og tyder på en akselerering av klimaendringene, med en fart vi ikke finner maken til i noen klimamodeller. Slike målinger bør myndigheter, på alle forvaltningsnivåer, ta som et tydelig tegn på at den tiden vi nå er inne i ikke er epoken for nøyaktige centimetermål eller krav om eksakte vitenskapelige beregninger av økonomiske «fordeler» ved utslippskutt. Kunnskapsgrunnlaget er solid nok - og skremmende nok - til handling.

Vi vet i dag at klimaendringene er menneskeskapte - vårt forbruk av fossilt brensel og utslipp av klimagasser skaper en økning av CO2-konsentrasjon i atmosfæren. Utslippene har økt med formidable 70 prosent fra 1970 til 2004.

Alle våre aktiviteter som medfører bruk av fossilt brensel, fører til global oppvarming. Økt temperatur fører til økt fordampning, og disse vannmassene kommer ned igjen, som økt nedbør i store lavtrykksystemer med mye vind.

Andre steder på kloden har temperaturøkning ført til hetebølger og ekstrem tørke. Og konklusjonene til FNs klimapanel (2007) er at utslippene må ned. Drastisk. For å unngå farlig oppvarming må utslippene reduseres med 85 prosent fram mot 2050 (IPCC 2007). Men utslippene er økende.

Klimautslippene i Norge er heller ikke synkende, og det synes lite sannsynlig at det vil skje en endring i denne tendensen med det første. Oljeutvinning og -leting opptrappes, og vårt statlige oljeselskap StatoilHydro investerer 12 milliarder i svært klimabelastende oljeproduksjon fra oljesand i Canada.

Satsing på fornybar energi som vindmøller og bølgekraft, der Norge har et stort naturlig potensial, er ikke tilstrekkelig til lønnsom utbygging. En betydelig raskere kommersialisering av lavutslippsteknologi er helt nødvendig, dersom vi skal ha håp om å dempe utslippsveksten eller snu utviklingen.

Vi må evne og se tilpasning til klimaendringer og utslippskutt i en sammenheng. Utslippskutt er det beste «tilpasningstiltaket», men kan ikke være det eneste, med den klimautviklingen vi ser nå.

Beregninger av klimaendringer beskrives oftest som økninger i et «gjennomsnitt», slik som forventninger om 20 prosent mer nedbør langs Vestlandskysten i årene fremover. Og det er jo ille nok. Men endret «gjennomsnitt» skaper også endringer i ytterpunktene, såkalte ekstremer. Dette fører til at ekstreme og uvanlige værhendelser blir vanligere og vil opptre oftere.

Klimaendringene gir oss også en stor grad av usikkerhet ved at ekstremvær rammer i områder som ikke har vært utsatt for denne typen vær tidligere. Nedbørsfattige områder har opplevd ekstreme regnskyll som har utløst store skred.

Mange deler av landet har hatt flomhendelser med stort skadepotensial grunnet økt nedbør med økt intensitet. Problemet vi står overfor i dag er at vi gjør oss mer sårbare gjennom utbygginger i flom- og rasutsatte områder, samtidig som vi bygger ut eller asfalterer store arealer uten å sikre god avledning av overvann. Det etableres også boligområder helt nede i strandkanten, der det - bokstavelig talt - ikke tas høyde for forventet havnivåstigning og stormflo.

Kommunene har et stort ansvar for at klimaendringer legges inn som en sentral vurdering i arealplanleggingen, samt at risiko- og sårbarhetsanalyser etableres med et fokus på mulige ekstremværhendelser.

Det er viktig at klimakompetanse blir tilgjengelig for dem som sitter med ansvar for samfunnsplanlegging innen mange områder, slik at endrede klimaforhold kan tas hensyn til i planprosessene.

Kommuner i Norge har ulike behov, utfordringer og muligheter. Men en generell satsing på å bygge opp klimakompetanse og «institusjoner» som kan håndtere klimautfordringer, erviktig. Slik satsing bedrer muligheten til å benytte de støtteordninger som finnes og som forhåpentlig etableres fremover.

Men også lokale virkemidler kan benyttes for å stimulere lokale aktører til å redusere sine utslipp. Energiforbruk kan påvirkes lokalt, både innen egen bygningsmasse og gjennom energitiltak i kommunen. Plan- og bygningsloven er et viktig juridisk virkemiddel både for regulering av utslipp, gjennom valg av arealutnyttelse, transport, boligbygging nær kollektivknutepunkt, tilrettelegging for fjernvarme osv. og innlemming av lokal klimatilpasning ved å ta hensyn til klimautviklingen i planprosessen.

Men en viktig begrensning i kommuners klimapolitiske engasjement er mangel på investeringsmidler til tiltak. Derfor er etablering av statlige finansieringsordninger svært viktige for å stimulere til iverksetting av klimatiltak i kommunal regi (CICERO Rapport 2005:6).

Partnerskap mellom stat og kommune om gjennomføring av tiltak kan være svært nyttig for å få igangsatt praktisk arbeid for å håndtere klimaendringene. Lokale behov må kartlegges i forhold til forventede klimaendringer, og da vil sårbarhetsfaktorer avdekkes.

Men fordi klimaendringene gir samfunnet helhetlige utfordringer, er det behov for samarbeid på tvers av både sektormyndigheter og forvaltningsnivå. Klimaengasjement og initiativ til partnerskap for å finne fram til praktiske løsninger og tiltak, bør derfor komme både fra sektormyndigheter, privat næringsliv, forvaltning og klimaforskning. I praktisk erfaring og læringsfellesskap ligger løsninger for fremtiden.

Miljø- og klimaengasjement kan også være et av våre viktigste virkemidler for å få rikspolitikere til å forstå at de har et stort handlingsrom for å prioritere å bekjempe klimaendringene. De er avhengig av velgerne - det er deres viktigste ressurs. Og befolkningen bør være bevisst på at våre folkevalgte er en «fornybar ressurs» som må byttes ut dersom de ikke evner å ta praktiske handlingsvalg.