Medienes maktmisbruk - hva kan vi gjøre?

Det er ingen tvil om at mediene spiller en viktig rolle i samfunnet, men som leder i mange år har jeg på nært hold fulgt med på hva som skjer når personer, og i denne sammenhengen maktpersoner, henges ut på en usaklig og unyansert måte i mediene. Den moderniserte gapestokken, som statsminister Bondevik uttalte det i sin nyttårstale.

Hva skjer når en så ytrer seg og tar til motmæle på personkritikk? Da hyler mediene nærmest samstemt, at såpass må offentlige personer tåle!

I tillegg er det ofte den til enhver tid gjeldende opposisjon eller de som ytrer seg kritisk til makthaverne, som får den største, mest rettferdiggjørende og noen ganger den eneste mediedekningen.

Det er mange “maktpersoner” som etter en tid i sine posisjoner er engstelige og ganske fortvilet over den usaklige personfokuserte pressedekningen de får som mennesker. På sikt kan dette også være med å svekke rekrutteringen til ansvarsfulle stillinger.

Et nærliggende spørsmål er om mediene og profesjonen selv alltid skal definere sine yrkesetiske grenser.

Sensasjoner og tabloid uttrykksform har alltid pirret den menneskelige nysgjerrighet. Når sensasjonene formidles på trykk, har mange lesere fremdeles stor tiltro til at journalisten har undersøkt alle fakta og belyst sakens ulike sider. Mediene og det skrevne ord har ennå stor tillit og troverdighet blant folk flest i Norge.

Maktpersoner er ofte kjent med medienes/pressens tenkning omkring bildebruk, ingress og vinkling, samt eiernes policy i forhold til den redaksjonelle frihet. Spørsmålet er om dette er like åpent kommunisert ut til den enkelte leser?

Mediene er i dag forretningsbasert styrt, og marginen for avkastning og økende salgstall er antakelig med på å drive fram den usaklige, personfokuserte gapestokkjournalistikken.

Det er en selvfølge at lokalpolitikere og ledere som sitter med et stort ansvar for mange viktige velferdstjenester, mange hundre ansatte og millioner av skattebetalernes penger, skal ha et kritisk medieblikk rettet mot seg.

Debatt og åpenhet omkring habilitetsspørsmål, ulike roller en påtar seg og hvilke interesser en representerer, er svært avgjørende for om makten kan oppfattes som misbruk eller ikke.

I et åpent demokrati er det svært viktig at pressen inntar en uavhengig og kritisk rolle mot den lovgivende, utøvende og dømmende makt. Men det er vel ingen som mener at pressen skal inneha alle disse rollene?

Spørsmålet er om hvor mye og hva samfunnet skal tolerere og akseptere av personangrep, med den følge at personens troverdighet og omdømme brytes ned.

Hvem og hvordan kan vi skape en sunn og balansert presseetisk kultur, uten at det fører til fredning av maktpersoner og sensur?

Skal journalistene være en yrkesgruppe som kan sitte i de lukkede rom og mene hva som er riktig standard for deres medie- og pressedekning ?

Kjennetegnene til andre sterke profesjonsgrupper er at ingen andre enn profesjonen selv innehar nok innsikt til å mene noe vesentlig om deres arbeid og etikk.

Pressens Faglige Utvalg (PFU) behandler klager på mediedekningen i enkeltsaker. Denne formen for selvjustis er basert på profesjonens faglige og standens egenvurdering av den etiske standard. Mange opplever at klager ikke tas til følge, og sammen med det påfallende fraværet av kollegial kritikk i den generelle mediedekningen, gir dette et alvorlig rettssikkerhetsproblem for den som blir utsatt for personangrep. PFU som rådgivende organ burde derfor utvides og bli sterkere representert med flere fra andre yrkesgrupper, og gjerne slik at lauget selv ikke hadde flertall. Dette ville kunne forsterke økt selvjustis og gi et til dels lukket forum viktige innspill og større åpenhet.

Har vi flere virkemidler som kan være en reell motmakt til journalistlaugets egenhåndtering av hvilke profesjonsetiske verdier som skal gjelde?

På mange viktige samfunnsområder hvor det utøves stor makt, er det opprettet ombudsordninger. I dag er det for eksempel pasientombud og et lovverk som gir motmakt til sterke særinteresser innenfor helsevesenet. Kunne det være mulig å tenke seg det samme systemet for pressen? Kan opprettelse av et medieombud koblet opp mot større erstatningssummer være en mulig vei å gå? Fri rettshjelp og en forenkling av saksgangen for å fremme en injuriesak bør også kunne diskuteres.

Vi vil alle ha frie og uavhengige medier, men det er nå på tide med en grundig evaluering av dagens ordninger, med høy grad av selvjustis og laugstenkning. Prisen for enkeltmennesker og samfunnet som helhet kan ellers bli for høy.

Jeg etterlyser derfor en åpen debatt, hvor søkelyset også rettes mot den kanskje største maktinstansen, som for tiden synes å være mediene og den enkelte journalist!

Tegning: Sven Tveit