Lokalpolitikk &8211; hva er det?

For et par dager siden stoppet en fremmed dame meg på butikken. Hun kjente meg igjen fra avisen og slo av en prat. Hun kom fra en av de fraflyttingstruede kystkommunene i Finnmark som er helt fiskeriavhengig. Mellom reolene kom ei livshistorie om bekymring for framtida, om unge familier som flytter, om man skal tore å bli sjøl, om kommunen blir så utarmet at den ikke klarer de mest elementære velferdsoppgavene og om hennes egen helsetilstand.

Synes du at det hørtes påtrengende ut fra en vilt fremmed person?

Det synes ikke jeg. Jeg er så sørgelig klar over hvor skjør framtiden er for en del kystkommuner i Finnmark. Befolkningsforflytningen gjør at for hvert kvartal er noen nærmere stupet. Når en kommune har nådd sin kritiske grense, betyr det at de innbyggerne som fortsatt er der, lider store økonomiske tap. Husene deres er ingenting verd, yrkeskarrieren er kanskje slutt, når du ingen utdanning har og hele ditt yrkesaktive liv har jobbet i fiskeindustrien.

Dette er noe av bakgrunn for høye arbeidsledighetstall og høyt trygdeforbruk i Finnmark. Som lokalpolitiker i Finnmark må hovedfokuset være å skaffe arbeidsplasser. Men de færreste kan jobbe helt og fullt med det. Jo mindre en kommune blir, jo mer smålig blir miljøene. Hverdagen fylles med trivialiteter, som krangel om mer eller mindre viktige saker, hvor enkeltpersoner eller partienes mål er å forherlige seg sjøl, ikke å kjempe for ei positiv samfunnsutvikling. Sånn kan man miste fokus, og når fokus blir borte, kan situasjonen forverres. Jo mer krise det er i en kommune, jo tøffere må politikerne være til å prioritere hva som er viktigst.

Jobb for å skaffe aktivitet, glem fornærmelser og uriktige påstander i lokalavisen! Og hvis man trenger en oppmuntring; gled deg over at du er så heldig at vilt fremmede mennesker deler sine opplevelser og bekymringer med deg. Det er faktisk en gave og ikke en belastning.

Men lokalpolitikken inneholder også en del absurde og totalt ulogiske slutninger. Et eksempel fra Måsøy kommune, forrige periode: Vi hadde, med mye bråk, lagt ned en skole med kun én elev som gikk i 10. klasse. Resultatet ble at eleven ble overført til en annen skole og fikk 30 km skolevei hver vei. Men det han fikk på kjøpet med dette vedtaket, var at han fikk medelever og ble en del av et klassemiljø.

Da vi skulle behandle nedleggelse av skolekretsen, skulle alle tro at det var en enkel sak. Det var ingen unger i skolepliktig alder og heller ingen under skolepliktig alder i skolekretsen. Allikevel ble saken vedtatt med min, ordførerens dobbeltstemme.

Hvorfor Høyre, SV og Sp ønsket å opprettholde en skolekrets uten elever, burde de kanskje vært avkrev svar på. Det kunne ikke vært av hensyn til barna eller elevene, siden de ikke fantes. Det kunne heller ikke vært av hensyn til foreldrene, siden de heller ikke fantes. Det kunne kanskje vært av hensyn til besteforeldrene, for de fantes. Eller det kunne vært rent populistisk, slik at en kunne argumentere med at ordføreren la ned skolekretsen. Det gjør seg jo i en valgkamp, men er nokså fjernt fra hvordan en skal styre en kommune med nedgang i folketallet.

For meg er det greit at den eneste gangen jeg har brukt min dobbeltstemme, var det på noe som jeg kunne stå for 100 prosent. Det rammet ingen, siden det dessverre ikke fantes et eneste barn i den skolekretsen.

Under behandlingen slo det meg at jeg var glad for at det er langt mellom Måsøy og Kommunaldepartementet. Jeg tror Erna hadde trukket oss i overføringene, og med god grunn, hvis ikke min dobbeltstemme hadde avklart situasjonen.

Dette eksempelet er litt kuriøst og ikke representativt for de fleste av våre vedtak. Men det illustrerer at det ikke alltid er den klare logikk som styrer vedtak i et kommunestyre. Noen ganger er det følelser, andre ganger ren populisme, men heldigviser de fleste kommunestyrevedtak basert på gode og grundige vurderinger fra de folkevalgte.

Jeg hører til dem som ønsker og trenger mer penger til kommunesektoren, men jeg ser også helt klart at offentlige penger ikke kan disponeres helt fritt og uten kontroll av kommunestyrer, som av og til styrer nokså på siden av det de burde.

Kanskje statsbudsjettets tildelinger til kommunen bør følge kirkefader Augustins gamle råd:

Fasthet i det sentrale

Frihet i det perifere

- Men kjærlighet i alt

Skrevet av: Ingalill Olsen