Lojalitet og ytringsfrihet

Begrensninger i meningsfrihet og informasjonsfrihet blir dermed en trussel mot selve vår demokratiske styringsform, og ses på med stor skepsis av rettsordenen. I Grunnloven § 100 slås det fast som alminnelig prinsipp at «Frimodige Ytringer, om Statsstyrelsen og hvilkensomhelst anden Gjenstand, ere Enhver tilladte».

Som de fleste store prinsipper, må også dette tåle begrensninger og unntak, og her som ellers sitter Djevelen i detaljene. Når man først har fått forståelse for at visse hensyn som kan veie tyngre enn ytrings- og informasjonsfriheten, er det raskt så ingen grenser for alle de gode hensyn som melder seg med et krav om at akkurat her må vi gjøre unntak fra denne hovedregelen.

Offentlighetsloven er paradeeksemplet på dette. Her har man med utgangspunkt i store proklamasjoner om allmennhetens innsynsrett som en grunnleggende demokratisk kontroll, etablert et intrikat system av unntaksregler som selv kyndige jurister går seg vill i, og hvor bunnlinjen er at innsynsretten stort sett bare gjelder der de som skal kontrolleres - politikerne og forvaltningen - ikke opplever dette som altfor brysomt og ubehagelig.

Reglement blir munnkurv

Et annet og enda viktigere virkemiddel er kontroll av informasjon om de ulike virksomheter. Man pålegger kommunalt tilsatte taushetsplikt i form av et «offentlighetsreglement» eller lignende som fastsetter at bare den politiske eller administrative ledelsen skal ha rett til å uttale seg og gi opplysninger til pressen - eller til andre politikere. Dette er - som Kommunaldepartementet har påpekt i et rundskriv - klart ulovlig, men vi møter stadig eksempler slike restriksjoner på informasjonsfriheten.

Slik munnkurv på de tilsatte blir gjerne begrunnet i at det strider mot den lojalitetsplikten disse overfor sin arbeidsgiver hvis de kommer med uttalelser som skaper problemer for virksomheten. Denne lojalitetsplikten blir dels søkt begrunnet med hensynet til det indre samarbeid innen etaten eller kommunen, dels med at uttalelser som fører til debatt og kritikk, vil gjøre det vanskeligere å treffe og opprettholde de beslutninger som er nødvendige, og vil kunne skape mistillit blant brukere og innbyggere.

Dette er i og for seg legitime hensyn og argumenter. Problemet er at de brukes og misbrukes i et omfang fører til nærmest absurde resultater.

De fleste av oss vil vel umiddelbart ha forståelse for at det ikke vil være heldig om en rådmann eller hennes nærmeste medarbeidere går ut i en pressedebatt og retter skarp kritikk mot valg og prioriteringer som er foretatt av et politisk flertall. Det vil også være klart uheldig om en slik administrativ leder med saksforberederansvar overfor de folkevalgte begynner å opptre som en pressetalsperson på vegne av det politiske flertallet og med klar brodd mot opposisjonen. Dette strider mot våre idealer om en profesjonell og politisk tilsatt administrasjon.

Ubehagelig «støy»

Dette argumentet er imidlertid lite meningsfullt når vi flytter oss fra den indre administrative ledelse og ut i felten - på det tjenesteytende nivå. Hvis hjemmesykepleiere, sosial- og barnevernsarbeidere, lærere eller tilsatte ved alders- og sykehjem retter kritikk mot organiseringen av og rammebetingelsene for de tjenestene de er tilsatt for å utføre, kan være ubehagelig nok for både politisk og administrativ ledelse. Men dette ubehaget er ikke primært knyttet til de indre samarbeidsforholdene eller beslutningsprosessen i etaten eller kommunen, men til den politiske «støy» som slike utspill - med rette eller urette - kan generere.

Også dette kan være ubehagelig nok, og det er klart nok grenser også for hva en offentlig arbeidsgiver må finne seg i å bli påført på denne måten. En kommunalt tilsatt som går ut til pressen med klart uriktige opplysninger eller med en språkbruk som klartligger utenfor grensen for det som kan aksepteres i den konkrete sammenhengen, må være forberedt på irettesettelse og i alvorligere tilfelle tjenestemessige sanksjoner fra sin arbeidsgiver.

Det er imidlertid meningsløst å hevde at det er illojalt hvis en kommunalt tilsatt på dette nivå går ut med saklig korrekte opplysninger om forholdene på egen arbeidsplass. Og det må også klart være både lovlig og ønskelig at vedkommende også knytter egen meninger og vurderinger til en slik fremstilling, så lenge dette skjer på en rimelig høvisk og saklig måte.

Vil hindre innsyn

Når det settes munnkurv på de tilsatte i slike sammenhenger, er i dette i realiteten et forsøk på å hindre allmennheten og den politiske opposisjon fra å få innsyn i forhold som noen kan mene er kritikkverdige, eller i alle fall tilsier organisatoriske tiltak eller økonomisk omprioritering. Ved å kontrollere denne informasjonskanalen undergraver ledelsen muligheten for en løpende kritisk demokratisk debatt om virskomheten.

Nå argumenteres det for at man i alle fall må kunne stille slike krav til tilsatte i de statlige helseforetakene. Disse må - sies det - vurderes på samme måte som andre bedrifter når det gjelder krav om lojalitet fra de tilsattes side. Men dette var åpenbart ikke meningen med denne reformen. Den ble gjennomført for å skape sterkere og mer enhetlig politisk kontroll med spesialisthelsetjenesten, og klarere ansvarsforhold. Det var ikke meningen å «halvprivatisere» tjenestene og skjerme dem mot kritikk og demokratisk kontroll.

Dette er en ukultur som ikke må aksepteres, verken av de tilsatte, av deres organisasjoner eller av ansvarlige kommunalpolitikere. Demokrati betyr nettopp at våre folkevalgte og våre administratorer ikke skal få lov til å være i fred. Lojalitetsplikten til de tilsatte retter seg i siste instans til deres egentlige arbeidsgiver, allmennheten, ikke til politikere og administratorer som ønsker å kontrollere informasjonstilgangen i samfunnet om hvordan de utfører jobben sin.

Skrevet av: Jan Fridthjof Bernt