Levende fjorder – trygg mat!

Som ett av fire land i verden baserer vi oss på «ute av syne, ute av sinn»-prinsippet.

England var det siste EU-landet som tillot dumping av gruveavfall rett i sjøen. I 2003 gikk Boulby Potash Mine over til å legge gruveslammet i gruvegangene i stedet. EU krever nå bruk av såkalt «best tilgjengelig teknologi» når gruveindustrien skal kvitte seg med avfallet sitt. Sjødeponi ble forsøkt tatt inn på lista over slik teknologi, men ble avvist. Man visste for lite om konsekvensene, og man kunne ikke bøte på eventuelle skader som måtte oppstå.

Sammen med Norge er det Tyrkia, Papua New Guinea og Indonesia som fortsatt hiver søpla på sjøen. De tre andre landene gjør det riktignok på mye dypere vann, opp mot 3.000 meter, mens vi dumper på så grunt som 30–85 meter, i områder som er rike på liv.

Nylig ga regjeringen klarsignal til å bruke Repparfjorden i Finnmark som avfallsplass for gruveselskapet Nussir. Senere i år skal Førdefjordens skjebne besegles. Felles for begge fjordene er at de er viktige for villaksstammen i Norge. Derfor ble de i 2007 utpekt til å være nasjonale laksefjorder. Her skulle man ta ekstra hensyn til villaksen. Det rimer dårlig med å la det gå 2 millioner tonn tungmetallholdig masse årlig ut i Repparfjorden fra gruva til Nussir.

I Førdefjorden er søkt om et utslipp på 6 millioner tonn gruveslam hvert år, samt 800 tonn svovelsyre, 720 tonn natriumsilikat, 720 tonn fosforsyreestere, 240 tonn karbinsyre og 15 tonn akrylamid. Utslippet vil også inneholde svært miljøskadelige nanopartikler av titandioksid (TiO2).

Regjeringen prøver å framstille det som om disse utslippene er helt uproblematiske. Men Havforskningsinstituttet har lenge advart sterkt mot konsekvensene. Utrolig nok vil ikke engang fiskeriministeren lytte til hva våre beste havforskere sier. Er det fordi deres konklusjoner ikke passer med regjeringens «virkelighet» hvor gruver er viktigere enn trygg sjømat? Eller har sammenslåingen av Nærings- og Fiskeridepartementet medført at vi ikke lenger har noen minister som egentlig bryr seg om fiskeressursene våre?

Vi bør vente med nye store gruveprosjekter til kunnskapshullene er tettet, og det er funnet miljøvennlige metoder for utvinning og bruk av avgangen, skriver Havforskningsinstituttet i sin siste årsrapport. De peker på at deponiene på fjordbunnen består av enorme mengder avfall blandet med ulike kjemikalier. Avfallet slammer ned fjordbunnen. Fine partikler av tungmetaller kan dessuten spres langt utover det som defineres som deponiområdet, slik vi blant annet har sett i Bøkfjorden utenfor Kirkenes, hvor Syd-Varanger gruver har gjenopptatt sin virksomhet.

Mineralstrategien som den forrige regjeringen la fram, hadde som mål at vi skulle være blant de beste i klassen på miljø internasjonalt. Da kan vi ikke bli de siste som slutter å dumpe millioner av tonn farlig gruveavfall rett i sjøen. Vi har et ansvar for å ta vare på de fantastiske ressursene de levende fjordene våre har å by på. Vi må redusere behovet for deponi ved å kreve at massene blir brukt til fornuftige formål i stedet for å bli behandlet som avfall.

Vi må lære av de dårlige erfaringene med tidligere tiders gruvedrift, som ble drevet uten miljøhensyn. Vi sitter igjen med avrenning og potensielle miljøbomber som kan lekke ut i elver og fjorder. Etter at gruveselskapene stakk, er det fellesskapet som sitter igjen med regningen. Dette vil også bli realiteten hvis gruvenæringa får lov til å dumpe avfallet sitt rett i norske fjorder. Selskapenes profitt blir større. Naturen, reiselivet, fiskeriene og lokalbefolkningen tar regningen. Det er uakseptabelt.

Norge må kunne stille like strenge krav til vår gruvenæring som land vi liker å sammenlikne oss med. Da bør første steg være å spare Repparfjord og Førdefjorden for å bli gruvenæringas søppelfyllinger.