La oss gjemme henne på kottet

Laagendalsposten har de siste ukene avslørt flere rystende eksempler på dårlig eldreomsorg i kommunen. Flere gamle bor på kott og trimrom, samtidig som en avdeling på sykehjemmet står tom på grunn av manglende bemanning. Nå har ordføreren varslet at han vil utsette nedbetaling av gjeld, for å få åpnet plassene igjen.

Mediepresset i saken har vært stort, særlig etter at NRK Dagsrevyen kopierte lokalavisas saker og framstilte dem som riksredaksjonens egne avsløringer.

Rikspolitikerne er i harnisk, og griper etter det verktøyet de har - nye lover. - Alle skal få sykehjemsplass eller pleie i hjemmet når de har behov for det, lover for eksempel Dagfinn Høybråten (KrF).

Men det er ikke dét saken i Kongsberg handler om. Alle som har bodd på kott og trimrom, har fått plass og pleie. Alt de trenger, men ikke verdighet.

For hva har egentlig foregått i hodene på alle dem som har vært involvert i avgjørelsen om å plassere en gammel dame i et kott? Hvorfor er det ingen som har stoppet opp og sagt: «Hør her, ingen av oss vil noensinne akseptere å bo på et kott. Hvordan kan vi da tilby noe slikt til en av kommunens innbyggere? Hva sier det om hvordan vi vurderer et liv?»

Om noen har protestert, har det ikke hatt effekt. Inn på kottet med henne! Så er vi forhåpentlig kvitt maset.

Heldigvis har de aktuelle innbyggerne i Kongsberg hatt folk rundt seg som har varslet mediene om forholdene. For det er ingen løsning på et pleiebehov å plassere et menneske på et kott eller i et trimrom. Du fjerner kanskje ett problem, nemlig at en gammel som bor hjemme endelig kan få pleie døgnet rundt, men du skaper minst to nye: En innbygger får uverdige boforhold, og kommunen signaliserer at den synes det er helt i orden å stue bort gamlinger kommunen helst ikke ville hatt inn på sykehjemmet i første omgang.

Vi er inne i en tøff budsjetthøst. Mange innser at det er svært langt fra regjeringens retorikk om mer penger til kommunene og til virkeligheten. Kuttplanene er hentet fram igjen. Men det må ikke være så stor avstand mellom virkeligheten og rådhuset, at de som kutter på papiret på rådmannskontoret, ikke aner hva slags konsekvenser tall-leken faktisk har. Kjenner de konsekvensene og kutter likevel, er de i feil jobb. I hvert fall hvis de ikke samtidig varsler.

Løsningen i Kongsberg og i andre kommuner der gamle innbyggere ikke får et skikkelig rom å bo på, er ikke nye regler fra rikspolitikerne. Det løser ingenting. Vi trenger flere tiltak. Langt flere korttidsplasser kan være ett. Bedre organisering et annet. Mer penger på neste års budsjett og dermed flere ansatte en tredje.

Mest av alt ser det ut til at vi trenger en etisk kontroll: Ville du akseptert å bli liggende på et trist kott? Svaret gir seg selv. Konsekvensen av svaret er også klart: Du kan ikke dele ut en sykehjemsplass uten å ha et skikkelig rom der den gamle damen kan bo med sin verdighet intakt.

Skrevet av: Ole P. Pedersen