La meg få stryke deg

Si at man ved dette valget ville stemt Høyre i Oslo. Dager før valget ble det kjent at en av kandidatene på lista hadde synspunkter man absolutt ikke deler. Skulle man da skifte parti for å unngå kandidaten?

Eksemplet var trolig aktuelt for flere Oslo-velgere etter at Toril Fiskerstrand sa seg enig med en anonym NRK-reporter, som utga seg for ikke å like “negre”.

Fiskestrand kunne ikke strykes. Hun kunne bare gis en ekstra stemme, og ekstrastemmer og slengere fikk hun i massevis, slik at hun ble løftet fra en anonym plass på lista og rett inn i bystyret.

Hadde det ikke vært interessant å vite hvor mange høyrevelgere som ikke ville ha Fiskerstrand i bystyret? Nå vet vi altså bare hvor mange som likte det hun sa før hun sa hun ikke mente det hun hadde sagt.

I Enebakk kom det etter sommeren fram at leder i teknisk utvalg, Terje Taraldset (Frp), var blitt politianmeldt for å bygge to tomannsboliger ulovlig. Han sto på Frps liste. Og var det noen Frp-velgere som syntes han burde søkt om byggetillatelse, så fikk de ikke anledning til å si ifra.

I Bjerkreim stilte utuktsdømte Hallvard Veen til valg for KrF og ble valgt inn. Mange personlige stemmer fikk han også. Men finnes det KrF-ere som synes familiepartiet deres ikke bør representeres av menn som har vært utuktig mot jenter under 16 år, så får vi aldri vite det.

Når man ikke risikerer å bli strøket, er all oppmerksomhet god oppmerksomhet. For noen vil alltid gi et kryss til den som lar seg fotografere naken etter morgenbadet eller lager sirkus på annen måte. Det er liten risiko ved å oppføre seg dumt eller dårlig.

Stryking av kandidater eller uttrykk for negative preferanser ble forbudt ved forrige kommunevalg fordi det var uheldig for rekrutteringen, ble det sagt. En person som hadde sagt ja til å stå på liste og så ble strøket, ville aldri stille om igjen. Et faktum er at kvinner ble strøket ut av listene.

Men når det er menn som får ekstra kryss, så går de jo likevel foran kvinnene. Kvinnerepresentasjonen i kommunestyrene har ikke gjort noe byks ved at strykningen er strøket.

Et annet faktum er at kontroversielle kandidater som stikker seg fram, får tilhengere og motstandere. Oslos Rune Gerhardsen (Ap) er omstridt i egne rekker, og var ved flere valg en av Norges mest kumulerte og mest strøkne kandidater.

I 1999 var Kristiansand forsøkskommune for forbudet mot å stryke. Velgere og politikere ble i etterkant spurt hva de syntes. Av velgerne var det 50 prosent som sa at de ikke likte å miste retten til å stryke. Hele 60 prosent av kandidatene sa at ordningen ikke hadde noen betydning for om de stilte på lista eller ikke.

Så hvorfor ble vi fratatt retten til å stryke? Har bloggerne på avisenes nettsider rett, når de antyder at politikere i posisjoner er redd for å bli vippet ut? Eller er det misforstått snillisme fra lovmakernes side.

En ting er sikkert: Valget blir litt mer spennende når vi kan gi uttrykk for sympatier og antipatier.