Kommunereformen og lokaldemokratiet

Regjeringens påstand om at kommunesammenslåing gir mer og bedre lokalt folkestyre, er ikke troverdig. Dette er senest påvist i en nylig utgitt bok av professorene Bjarne Jensen og Alf-Inge Jensen, og flere.

Lokalt folkestyre har egenverdi, og alene av den grunn er det galt å svekke det. Men det er galt å svekke lokaldemokratiet også fordi det samtidig vil svekke folks politiske innflytelse i hele landet og særlig i distriktene og utkantene. 

Grunnlaget for det norske demokratiet er Grunnloven fra 1814, men det er mange viktige milepæler i utviklingen av folkestyret. For lokaldemokratiet er formannskapsloven fra 1837 en videreføring av folkesuvereniteten som Grunnloven bygger på.

Med formannskapsloven ble styringa av lokalsamfunnene gradvis flyttet fra embetsmennene til folkevalgte organer. Den prosessen skjedde ikke over natta, men utviklet seg over lang tid; 1913 er en viktig milepæl, for da fikk også kvinnene stemmerett. Dermed var alminnelig stemmerett innført i Norge.

Etter hvert ble flere og flere vanlige innbyggere med i «styre og stell» i kommunene. Det ga innflytelse og makt over mye av det som betydde mest i lokalsamfunnet, men også kunnskap om det som foregår i storsamfunnet, og hvorfor ting blir som de blir.

De som var med i «styre og stell», videreførte denne kunnskapen i sine miljøer. Slik ble demokratiet bygget lokalt, og dette ble også grunnlaget for vanlige folks kunnskap om rikspolitikk.

Hvis kommunereformen går slik regjeringen ønsker, skal kommunene bli store, i noen tilfelle svært store, både når det gjelder flateinnhold og folketall. Alt blir mer uoversiktlig, og folks interesse og deltakelse i lokalpolitikk minker i takt med størrelsen.

I de sammenslåtte kommunene blir det færre folkevalgte i kommunestyret enn summen av antall representanter var i de sammenslåtte kommunene. Erfaringen viser det. Dermed blir det langt færre vanlige velgere som kjenner og/eller kan snakke med en politiker. For å bøte på dette, er det opprettet bydelsutvalg i Oslo.

I de sammenslåtte kommunene blir det færre folkevalgte, men administrasjonens størrelse og innflytelse vokser fortere enn sakenes antall og kompleksitet. Dette fører igjen til at noen av de folkevalgte blir heltidspolitikere og dermed får bedre anledning til å følge med i det som skjer i kommunen. Men de blir også mer påvirket av administrasjonens synspunkter; en påvirkning som heltidspolitikerne formidler til de menige kommunestyrerepresentantene.

Administrasjonens innflytelse øker, og de folkevalgtes innflytelse minker. Sanners kommunereform er en pådriver for en slik utvikling, en utvikling som Senterpartiet ikke ønsker. Vi er ikke der at embetsmannsstaten er gjeninnført, men det er mange krefter i tida som bidrar til en slik utvikling.

I en større sammenheng passer kommunereformen godt inn i regjeringens sentraliseringspolitikk; en kan nevne politireformen og viljen til å svekke og legge ned akuttberedskapen ved lokalsykehusene.

I internasjonal politikk drar deres holdning til EU/EØS i sammen retning, og det sammen vil skje om deres lefling med TTIP og TISA fører til tilknytning (TTIP) og medlemskap (TISA). Storkapitalen, multinasjonale selskaper og markedskreftene generelt får stadig større innflytelse på bekostning av nasjonalt og lokalt demokrati.