Kommunene må bli enda mer effektive

Pleie- og omsorgssektoren er den vanskeligste å styre. Hvert minutt, 24 timer i døgnet, 365 dager i året, hverdager, helg og høytider skal mennesker hjelpes. Skiftende behov og uforutsigbarhet er det vanlige. Det kreves kvalitet i bistand, pleie, saksbehandling, informasjon og forvaltning, god kompetanse og arbeidsmiljø. Møtet mellom bruker og tjenesteyter skal skje med respekt og verdighet. Tjenestene skal tilpasses en bærekraftig økonomi. Alt dette setter rammen for hvordan kommunene skal løse oppgavene.

Mine drifts- og ressursanalyser i 32 kommuner de siste 3 årene forteller at kommunene stiller opp med gode budsjetter. Kommunene har hoppet når staten har sagt hopp og bygget omsorgsboliger, sykehjem, psykiatrireform, bruk av IT-systemer og god forvaltning. De aller fleste brukerne får de tjenestene de har krav på, og vel så det i en god del tilfeller. Det skinner. Men svak effektivitet kan føre til systemskapt omsorgssvikt eller «konkurs» når presset øker framover.

Kommunene søker råd om muligheter for omstilling uten å svekke tilbudet for å sikre en bærekraftig økonomi. Mulighetene er mange: bedre håndtering av sykefravær, produktivitet og kompetanse, flere lavterskeltilbud, bedre styring av tiltak for utviklingshemmede, færre små turnuser osv. Men det største potensialet ligger i å bedre effektiviteten i tildeling av tjenester.

Kommunene sliter med effektivitetstap som følge av for åpent nåløye for å få tjenester når brukernes behov er små, og for trangt nåløye når brukerne trenger mye tjenester. Effektivitetstapet finnes i alle deler av omsorgstrappa, både i hjemmetjenesten, omsorgsboliger og sykehjem. Slaget om den gode omsorgstjeneste står ikke om antall sykehjemsplasser, men om riktig tilpasning av nåløyet for å få tjenester på ulike trinn i omsorgstrappa. Kommuner som er rause med brukere med små behov nederst i omsorgstrappa, er som regel de som sliter mest med press mot sykehjem. Problemet er størst i kommuner som har valgt å strupe hjemmetjenestens budsjett. Hjemmetjenesten er fleksibel og som regel svært produktiv, men trenger omstilling bort fra å svi av kruttet på lette brukere. 

Effektivitetstapet ligger i at de leverer feil tjeneste eller feil mengde i forhold til brukerbehov. Brukere med lette eller middels behov, og som kunne hatt forsterket tilbud hjemme, skyves oppover i omsorgstrappa og får omsorgsbolig eller sykehjemsplass til mangedobbel pris.

I de undersøkte kommunene er økonomisk ramme for drift av boliger med heldøgns omsorg for eldre på 451 mill kr. Andelen av brukere med lette funksjonstap er på 37 %, de mottar tjenester til en snittpris på kr 176.000,-. Tilsvarende brukere i hjemmetjenesten har snittpris på kr 42.000,-. Samlet effektivitetstap utgjør om lag 50 mill kr (11 %), gitt at hjemmetjenesten hadde beholdt brukerne. Andelen brukere med middels funksjonstap er 37 %. Det er ikke uvanlig at minst halvparten av disse kunne hatt hjemmetjenester. Effektivitetstapet utgjør 37,3 mill kr (8 %). Samlet effektivitetstap ved feil bruk av boliger med heldøgns omsorg utgjør da til sammen 29 % (87 av i alt 451 mill kr).

Andelen brukere med lette funksjonstap i sykehjem er sterkt synkende. I hjemmetjenesten har 77 % av brukerne lette funksjonstap, bare 4,5 % har tunge funksjonstap. Økonomisk tap her er veldig stort og kommer i tillegg. 

Kommunenes forståelse av egen praksis er mangesidig. Budsjettkutt er lettere å gjennomføre i hjemmetjenesten enn i bolig/institusjon, boliger og sykehjemstår der (turnusen også) og må brukes for å få inntekter, boliger brukes som boligpolitisk og ikke omsorgspolitisk tiltak, fokus på tilskuddsordninger for sykehjem og boliger framfor robuste hjemmetjenester, forventningspress fra brukere og pårørende, uavklart grense mellom krav til egenomsorg og offentlig ansvar, «dette er slik vi har pleid å gjøre det». 

Brukere med store behov er taperen når effektiviteten svikter. Kommunene snur på flisa når de ser tallene, praksisendring tar gjerne 2-4 år å gjennomføre. De får lite støtte for endring fra rikspolitisk hold, det var ikke-tema i valgkampen. Men fagfolk og lokalpolitikere skal ha honnør for at de tør å ta debatten for å få mer ut av pengene – det er de som har skoene på i den vanskeligste sektoren av alle.