Kommunene har vunnet

Det er noe rart med samhandlingsreformen: Alle regner med at den kommer, selv om det finnes en rekke momenter som skulle tilsi at den havarerte. Da KS startet det nye året med høringskonferanse, var det ikke måte på hva som manglet. I tillegg minnet alle om at man ikke må gjenta Nav-reformens feil.

Årsaken til at kommunene likevel ikke truer med å torpedere reformen, er at de alle sammen mener det er riktig å overføre oppgaver fra spesialisthelsetjenesten til kommunene, i likhet med et nesten samlet Storting. Det oppfattes nesten som en naturlov at de brede velferdstjenestene skal leveres av kommunen og ikke av staten.

At kommunalpolitikere oppfatter det slik, er ikke så rart. Det nye er at stadig flere rikspolitikere også ser ut til å akseptere «naturloven». Når en nasjonal interessegruppe i dag forsøker å få til øremerking eller lovfesting for å sikre seg at kommunene gjør som rikspolitikerne ønsker, er svaret fra rikspolitikerne nesten unisont: Tiden for øremerking er ute, og regelstyring bidrar til å svekke lokal fleksibilitet og handlekraft.

På dette punkt er det nødvendig med en presisering om Fremskrittspartiet. Partiet har et program som i praksis vil innebære at velferdskommunen blir omgjort til en av flere velferdsleverandører. Prinsippet om at innbyggerne skal få en sjekk fra staten til dekning av nødvendige skole-, helse- og omsorgstjenester, innebærer at rikspolitikerne fordeler godene – antakelig godt hjulpet av store nasjonale byråkratier.

Det er imidlertid lite som tyder på at Frp vil presse Høyre og eventuelt andre samarbeidspartnere til å virkeliggjøre denne delen av programmet. En ting er at man ville ha brukt opp mye forhandlingskapital på å få gjennomslag for en statliggjøring av velferden – enda viktigere er det at også Frp har fått mange lokalpolitikere som liker å ha ansvar for det som er viktigst for velgerne.

Velferdskommunens vekst er selvfølgelig kjent for de fleste, men det er like fullt verdt å minne om den fra tid til annen. Det er denne utviklingen som ligger til grunn for at kommunestrukturdebatten enda en gang er på vei opp, og det er denne trenden som gjør kommune- og fylkestingsvalgene stadig viktigere.

I høstens valg kan det for første gang oppstå debatter om ledelsen av kommunens skoler. Frem til nå har det stort sett bare vært sentraliseringsvedtak i kommunen som har utløst lokal skoledebatt. I år kan det mange steder oppstå diskusjon om skolens resultater på de nasjonale prøvene. Dersom de relativt sett er blitt dårligere i de siste årene, har opposisjonen en god sak. De ansvarlige i kommunen vil kanskje forsøke seg med å si at det meste av skolepolitikken er bestemt fra sentralt hold, men de vil ikke kunne snike seg unna ansvaret for å sikre god ledelse av den kommunale skolen. Og det er ikke lenger noen tvil om at ledelse har betydning for elevenes prestasjoner.

Allerede om fire år kan vi vente oss de første helsepolitiske diskusjonene i lokalvalgkampen. Uansett hvordan samhandlingsreformen blir, så kommer den til å gi så mye mer penger og ansvar til kommunene at det vil være mulig å se kommunale forskjeller. I det øyeblikket det er mulig å peke på «dårlige» og «gode» velferdskommuner, blir det også lokale debatter som skiller seg distinkt fra de rikspolitiske diskusjonene.

Lokale debatter om nivå og kvalitet på velferdstjenester vil antakelig også gjøre noe medkommunestrukturdebatten. En viktig årsak til at kommunegrensene stort sett er forblitt uendret i de siste 40 år, er at befolkningen ikke har sett noe stort behov for endring. Kommunenes ytelser har vært ganske like enten de har vært store eller små.

Det er sannsynlig at ulikheten kommunene imellom vil øke, jo mer ansvar de får. Da vil også spørsmålet om stor eller liten komme i et nytt lys – ikke for fagfolk og kommunepolitikere, men for velgerne. Og de er først og fremst lokale.

Skrevet av: Aslak Bonde er politisk kommentator