Kommunale eierskapsmeldinger på ville veier

Det er en fare for at spørsmålet kun blir om man skal ha offentlig eierskap eller ikke. Kommunestyrer kan med knappest mulig flertall vedta å selge store verdier som er bygget opp gjennom generasjoner. Mye av eierskapet er resultat av at det i tidligere tider kun var det offentlige som var i stand til å finansiere store fellestiltak som blant annet infrastruktur. I dag er mye av dette en del av et generelt marked. Mange kommuner vil nok med rette, konkludere med at det ikke lenger er noen grunn til at kommunen skal være eier. Men denne konklusjonen må ikke automatisk føre til at man skal avhende verdiene.

Det er nå et ekstremt ønske om å vite akkurat hvor mye man eier. Bergen har brukt fire år på det. Det er vel og bra, men det er da viktigere å vite hvordan verdiene forvaltes. En eierskapsmelding må derfor i sterkest grad være en forvaltningsmelding. Kommunenes egentlige svakhet har vært den bevisstløse holdningen til verdiforvaltningen.

I letingen etter å få oversikt over hva kommunene eier av materielle verdier, kan man raskt glemme at dette kun representerer en liten del av de totale verdiene. Ansattes humankapital og evne til å drive hele kommunen representerer i langt større grad reelle verdier enn bygninger og andre fysiske ting. Det kunne vært av interesse å foreslå at kommunestyremedlemmene også hadde denne kunnskapen, når verdiene skal telles opp.

Kommunene har alltid vært langsiktige eiere. Det bør de fortsatt være. Det er svært uheldig om forvaltningshorisonten skal preges av fire års valgperioder, hvor flertallet i en periode selger det mange beskriver som arvesølvet, mens flertallet i neste periode vil noe helt annet. Vi har det siste decennium sett hvordan kraftselskap er omsatt og hvordan verdiene i mange tilfeller reelt sett er blitt redusert i forhold til et fortsatt eierskap.

Når dette er sagt, må det understrekes at et status quo selvsagt ikke er et mål i seg selv, og at etterpåklokskap er et for enkelt måleverktøy.

Generelt har kommunene vært dårlige eiendomsforvaltere, og mange har nok gjort klokt i å selge eiendommer eller å drifte disse profesjonelt gjennom egne selskap. Dette har positivt gitt midler til andre tiltak eller investeringer. Likevel er det også en fare i at den generelle forsiktighet forlates. Flere kommuner har glemt at investeringsmidler til nye institusjoner krever nye driftsmidler i årene som kommer.

En av de viktigste svakhetene i eierskapet, er trolig de uprofesjonelle styrene. Det er ikke diskvalifiserende i denne sammenheng å ha vært innen politikken, men de fleste av kommunenes virksomheter har kun styremedlemmer med såkalte honorære verv. Styrelederrollen blir i tillegg ofte gitt til ordføreren.

Rollene blir fort grumsete fordi en ikke vet om man representerer kommunen i virksomheten eller virksomheten i kommunen, eller for den del om man representerer et parti. Et tilleggsargument her er at om det skjer uheldige disposisjoner med en ordfører eller rådmann som styreleder, er det ikke bare krise i bedriften, men i hele kommunen.

En eierskaps- eller forvaltningsplan i kommunen kan gi gode føringer, men i dagens samfunn bør ikke aktive kommunestyremedlemmer sitte i styret for kommunenes bedrifter. Dette skillet har fungert godt i Oslo i mange år allerede, og bystyresalen blir ikke en arena for bedriftenes beste, men kommunens beste. Styremedlemmene bør ha bredde i bakgrunn og hvor politikk kan være ett av mange elementer.

I en diskusjon om eierskap, må man ikke glemme en vurdering av det få vil selge. Det er skoler, sykehjem, veier osv. Dette kan forvaltes i egne driftsselskap og mye av det kan med fordel settes ut til privat drift gjennom anbud. Det er ingen hindring, selv om kommunen er eier og ansvarlig for driften.

Det skal bli interessant å se kommunenes eierskapsmeldinger. Det må være et håp om at deer mer opptatt av strategisk tenkning enn summering av kvadratmeter og kroner.

Skrevet av: Robert Wright