Klimaløsningene finnes i kommunene

Klimaendringene er den største utfordringen verden står overfor. De tekniske og praktiske klimaløsningene finnes, utfordringen er å få tatt dem i bruk. Kommunene sitter på en stor del av løsningen.

Det er ikke gratis å gjennomføre klimatiltak, men det vil koste oss enda mer å takle farlige klimaendringer. Derfor er viktig at vi kommer i gang, jo lengre vi venter, jo mer drastiske tiltak må til.

Så langt er de fleste enige. Diskusjonen tiltar når vi skal finne ut hvilke tiltak vi bør sette i gang, hva vi skal gjøre først og sist, hvor ambisiøse vi bør være og hvor langt fram vi skal tenke.

Det er liten tvil om at vi må være ambisiøse. Allerede tidlig på 90-tallet slo FNs klimapanel fast at vi må redusere utslippene mellom 60 og 80 prosent så raskt som mulig. Siden den gang har utslippene økt dramatisk. I dag har vi enda dårligere tid, nå må vi kutte enda mer. Derfor var det viktig at vi fikk på plass den første internasjonale klimaavtalen i Kyoto i 1997. Enda viktigere; at den trådde i kraft i februar 2005.

Verden trenger internasjonale forpliktende klimaavtaler. Dessverre er Kyoto-avtalen bare et første, veldig lite skritt på veien mot de utslippskuttene som må komme i framtiden. Det er kanskje det viktigste å huske, når vi diskuterer hvilke klimatiltak vi skal gjøre hjemme i Norge og ikke minst når vi skal gjøre dem. Det som skal til for å innfri Kyoto-avtalen, er bare en liten del av den store klimaplanen vi burde hatt på plass for lenge siden.

Ett av virkemidlene som er innført for å sikre at de billigste klimakuttene blir gjort først, er kjøp og salg av klimakvoter. Et system som i og for seg kan være en del av løsningen, dersom det ikke blir det eneste. Problemet er at når vi skal diskutere konkrete klimatiltak, kvoter, kuttprosenter og handlingsplaner, så er enkelte aktører er så opptatt av selve kvotesystemet at de ikke ser de faktiske klimaløsningene, om de så hadde snublet over dem.

Et kvotesystem som tar utgangspunkt i en liten og spinkel Kyoto-avtale, vil bare vise hvilke kutt som er billigst innenfor den lite ambisiøse rammen avtalen innebærer, og tidshorisonten for mulige tiltak som vurderes er bare perioden fram til 2012. Når man har et internasjonalt kvotedirektiv som sin rettesnor i klimapolitikken, glemmer man ofte at de tiltakene som på lang sikt vil lønne seg for samfunnet, ikke nødvendigvis er de samme tiltakene som er kostnadseffektive, sammenlignet med dagens kvotepriser.

Kvotefantastenes argument er alltid at det vil koste samfunnet mer å redusere utslippene ved å gjennomføre konkrete klimatiltak i Norge enn det ville koste å kjøpe klimakvoter på det internasjonale markedet. En så snever tilnærming til klimaproblemet gir ikke miljøresultater. Dersom den til enhver tid gjeldende kvotepris på markedet skal sette grensen for hvilke klimatiltak vi kan gjennomføre, svekker vi våre muligheter til å finne bedre og billigere måter å kutte klimagassutslipp på i framtiden. For å gjøre kostnadene for framtidige utslippskutt lavest mulig, må vi forberede alle samfunnssektorer på å redusere klimagassutslippene. Der sitter kommunen med løsningene.

I dag har vi en samfunnsstruktur som hele tiden gir behov for å øke utslippene. Vi kjører for eksempel stadig mer bil. For at vi som samfunn skal få til å kutte klimagassutslippene, må vi planlegge og skape et samfunn med tanke på å redusere klimaforurensingen. Ved å ha klimaproblemet som utgangspunkt for all planlegging, alle politiske og administrative valg, vil klimaløsningene bli enklere å gjennomføre. Det vil også gjøre at klimakuttene i framtiden blir billigere.

Det er for eksempel viktig og riktig å satse på biodrivstoff, hydrogen og elbiler for å få ned forurensingen fra samferdselssektoren. Her må alle ledd av forvaltningen, alle politiske nivåer og folk flest dra i samme retning for å få til enomlegging.

Men dersom transportveksten fortsetter år etter år, vil store deler av miljøgevinsten bli spist opp av nye biler. Derfor må vi samtidig planlegge et samfunn som gir mindre behov for å kjøre bil. Med bilfritt sentrum, god framkommelighet for kollektivtrafikken, fortetting i de bebygde områdene og kort avstand til de viktigste servicefunksjonene, vil biltrafikken reduseres.

Dette er klimavirkemidler som kommunen har mulighet til - og ansvar for - å bruke. De er ofte fordelt på en rekke mindre tiltak, ikke alle vil gi en umiddelbar og synlig klimagevinst. Men om vi ikke bruker disse mulighetene, skaper vi nye problemer og utfordringer for oss selv i framtiden. For hver ny arealplan som ikke samtidig er en klimaplan, mister vi muligheter til å forberede oss på den store klimaomleggingen som må komme i framtiden. Derfor haster det med å komme i gang.

Landets kommuner bør la klimakvotedebatten seile sin egen sjø. For miljøet på jorden er det mye viktigere at tiden framover brukes på å bygge de miljøvennlige samfunnene. Det må skje i kommunene.

Skrevet av: Ane Hansdatter Kismul