Klima, kroner og kommuner

Denne gangen er det klimatoppmøtet i København det gjelder, og i Norge har under en fjerdedel av kommunene laget klima- og energiplaner. Den nye kommunalministeren slår imidlertid fast at alle kommer skal ha klima- og energiplaner innen 1. juli 2010. Og Enova gir opp til 100.000 kroner til planleggende klimakommuner.

Ca. et halvt år før alle kommuner skal ha sin plan klar – hvis de skal oppfylle kommunalministerens ønsker – kan det være grunn til å gjøre opp status for den nasjonale satsingen på kommunalt miljøvern akkurat nå: Går det lokale arbeidet i Norge i riktig retning?

Svaret er mangefasettert og med den nye klimasatsingen, kan det pekes på minst tre ulike reformfaser i det lokale miljøvernarbeidet:

Miljøvern i kommunene (MIK) begynte som et forsøksprosjekt i 1988 og ble en landsomfattende reform i 1992: Det ble da gitt øremerkede midler til alle kommuner som ansatte en miljøvernkonsulent. Ordningen med øremerkede midler forsvant ved utgangen av 1996. På det tidspunktet hadde godt over 90 prosent av kommunene MIK-stillinger.

Da øremerkingen opphørte, viste det seg imidlertid at antall stillinger falt raskt. I en situasjon der kommuneøkonomien er sterkt presset, kan det neppe sies å være unaturlig at en lokalt foretar omdisponeringer når øremerkede statlige tilskuddsordninger forsvinner. Tempoet i avviklingen av miljøvernstillinger var likevel bemerkelsesverdig.

I dag har bare et lite mindretall kommuner egne ansatte på dette feltet. MIK viste med all tydelighet begrensningen med øremerkede økonomiske tilskudd: Riktignok kan myndighetene på kort sikt få en rask respons i Kommune-Norge, men da pengene forsvant, forsvant også den lokale viljen til å opprettholde stillingene.

Omtrent samtidig med at statlige myndigheter avviklet ordningen med øremerkede miljøvernstillinger, ble Lokal Agenda 21 for alvor lansert overfor Kommune-Norge. LA21 skulle være den nye resepten for løsning av lokale miljøvernutfordringer, der ett av nøkkelordene var bred folkelig deltakelse.

LA21 førte imidlertid bare i svært begrenset grad til dannelse av grasrotbevegelser i norske kommuner, og en stor del kommuner unnlot til og med å gjennomføre den relativt lette øvelsen det var å vedta den generelle «Fredrikstaderklæringen» om å bidra til en bærekraftig utvikling. LA21 ble dermed ikke det store spranget framover i norsk miljøvernarbeid, som noen kanskje hadde håpet på.

I st.meld. 58 (1996-97) «Miljøvernpolitikk for en bærekraftig utvikling» ble LA21-arbeidet presentert som en vitalisering som ville kreve «bred innsats og integrering». Samtidig ante muligens forfatterne av meldingen allerede under utformingen av teksten, faren ved en slik generell satsing. I hvert fall følte man behov for å presisere at LA21 ikke måtte føre til «en fragmentering og usynliggjøring av miljøvernarbeidet i kommunen». Likevel opplevde mange kommuner LA21 som en mer uklar reform enn MIK.

Nå er altså klima- og energiplaner blitt løftet opp på dagsordenen. I september i år ble det lansert en egen statlig planretningslinje for klima- og energiplanlegging i kommunene. I retningslinjene vises det eksplisitt til det materialet Enova har utarbeidet for energi- og klimaplanlegging i kommunene. Dette er utarbeidet i samarbeid med KS og Statens forurensningstilsyn. Enova kan støtte opp til50 prosent av prosjektkostnadene i forbindelse med slik planlegging, dog begrenset oppad til 100.000 kroner (kommuner med over 50.000 innbyggere vil kunne få tildelt opptil 300.000 kroner).

I en viss forstand kan en altså si at ringen er sluttet: En har gått fra den øremerkede MIK-ordningen, via den mer generelle LA21-ordningen, og er nå tilbake til en ordning med øremerkede tilskudd. Denne gangen gis det riktignok ikke støtte til stillinger, men til å gjennomføre et konkret planarbeid. På samme måte som MIK-reformen var av begrenset varighet, er også dette arbeidet tenkt å være klart avgrenset: Kommuneprogrammet «er i utgangspunktet en engangsstøtte», som det heter i Enovas egen veileder.

Et slikt skippertak kan sikkert ha nytte for de kommunene som faktisk går gjennom prosessen, men det er grunn til å sette spørsmålstegn ved visse sider ved opplegget.

For det første er det tvilsomt om målet om at alle kommuner skal ha en slik plan pr. 1. juli 2010 er realistisk. Hittil har altså under en fjerdedel (ca. 100 av 430) av kommunene til nå har fått en plan på plass.

For det andre er dette et typisk eksempel på en ordning som virker skjevt mellom kommuner. En analyse av Enovas kommunetall, slik de var 12. november 2009, viste en klar forskjell mht. kommunestørrelse. Kommuner med mer enn 10.000 innbyggere hadde i langt større grad enn de mindre kommunene utarbeidet planer. 43 prosent av de befolkningsmessig store kommunene hadde klima- og energiplan, mens bare 15 prosent av de små kommunene hadde det.

Til tross for at det kan pekes utviklingstrekk som ikke ubetinget er positive, vil det likevel være galt å hevde at bildet av norsk kommunal miljøvernsatsing er helsvart. Til dette bildet – der reformer på miljøsiden har kommet og gått – hører det også en annen tendens: Planleggingen, som i mange tiår etter den første bygningsloven av 1965 var et smertens barn i Kommune-Norge, synes nå godt institusjonalisert, selv i de fleste små kommuner. På midten av 1970-tallet planla bare en håndfull norske kommuner i tråd med nasjonale krav. 30 år senere hadde derimot omtrent ni av ti kommuner utarbeidet en kommuneplan i henhold til plan- og bygningsloven.

Denne planleggingen har røtter som går mye lenger tilbake enn både klima- og energiplaner, MIK og LA21, og må ses i sammenheng med mer enn 30 års utviklingsarbeid. Kanskje bør man ha i mente at det ikke alltid er nye kortvarige prosjekter eller program som har størst gjennomslag på lang sikt, selv om disse kan gi kortsiktig politisk gevinst. Muligens går veien mot en bærekraftig utvikling i små skritt på svingete stier, men der en langsiktig planstrategi kan fungere som veileder og kompassnål?

Skrevet av: Kjell Harvold, seniorforsker, Norsk institutt for by- og regionforskning (NIBR)