Kildejakt med Stortingets støtte

Der lett å bruke fargerike ord om kildejakten i Nesset; jakten på personen som skal ha fortalt Romsdals Budstikke at varaordføreren krevde penger fra kommunen som han ikke hadde rett til. Saken er prinsipiell og tydelig; dette dreier seg om kildebeskyttelse i en sak av høy offentlig interesse.

Etter at Budstikka hadde skrevet om saken, ble den gjenstand både for en juridisk og en politisk prosess. I den juridiske står vurderingene fra kommunerevisjonen og kommunens advokater skarpt opp mot varaordførerens. Kommunens juridiske rådgivere mener møterefusjonen var utilbørlig, mens varaordførerens advokat er sterkt uenig i dette. Beløpet striden dreier seg om er på rundt 30.000 kroner og varaordførerens advokatregning er oppe i 500.000. Dette dreier seg om ære eller vanære. I den politiske prosessen har varaordføreren «vunnet». Med knappest mulig flertall har kommunestyret vedtatt at han har oppført seg ordentlig.

Nå tar saken en ny dreining i juridisk retning; flertallet i kommunestyret vil at politiet skal lete fram kilden til Romsdals Budstikke, altså innlede etterforskning og straffeprosess mot kilden. De kan påberope seg ryggdekning fra Stortinget i søken etter svaret på om det var forsvarlig å gå til avisen med saken.

Kildejakten i Nesset viser hvordan Stortingets nye varslerlovgivning kan arte seg i praksis. Dersom politiet innleder etterforskning, slik politikere i Nesset ønsker, kan de finne de støtte for etterforskningsskritt i den nye paragrafen i arbeidsmiljøloven, den såkalte varslerparagrafen. Den nye loven krever at «framgangsmåten ved varsling skal være forsvarlig». Varsleren i Nesset kan ikke dømmes etter den nye loven fordi varslingen skjedde i november i fjor, men i en framtidig parallell sak vil varslerens framgangsmåte bli vurdert. Dersom påtalemyndigheten mener framgangsmåten er uforsvarlig, har vi altså med en lovbryter å gjøre, en kriminell.

I Nesset kommer kravet om kildejakt opp fordi flertallet i kommunestyret mener varslingen til Budstikka om pengeuttaket ikke var forsvarlig.

Det må de gjerne mene, men ugjerne med ryggdekning i en uklar paragraf fra arbeidsmiljøloven. Hver gang noen går til offentligheten med en sak, må de regne med at noen vil kreve dem dømt for ikke å ha fulgt pålegget om forsvarlig framgangsmåte.

Loven bør, hvor blodfersk den enn er, gjennomgås på nytt og endres. Kravet til forsvarlighet i varslingen bør fjernes. Det er ingen grunn til å «jussifisere» dette feltet. Vi trenger definitivt ikke lovgivning på et felt som allerede er regulert i medienes etiske rammeverk om kildekritikk.

Stortinget har vedtatt en uhensiktsmessig ordlyd i en lov som ifølge lovgiverne har hatt motsatt hensikt, å gi varsleren et rettslig vern. Stortinget har også tidligere blamert seg i det presseetiske feltet. Det skjedde 2. februar 1999, da det såkalte fotoforbudet i straffelovens paragraf 390c ble vedtatt. Det ville gjort det straffbart å fotografere arrestasjoner i det offentlige rom.

Riksadvokaten anmodet den gang regjeringen om å la være å gjøre loven til gjeldende rett. Resultat: Loven ble aldri satt i kraft. Riksadvokaten bør nok en gang markere grensen mellom jus og presseetikk, og anmode regjeringen om at «forsvarlighetskravet» i varslerloven ikke blir satt i kraft.

Skrevet av: Olav Njaastad