Ja til foreldrehjelp

For de er selvsagt gjort på skolens leksehjelp, som er gratis, frivillig og gis av barne- og ungdomsarbeidere.

Stortingsflertallet vedtok sist uke å pålegge kommunene en ny oppgave. Alle elever på første til fjerde trinn skal få tilbud om leksehjelp. Prisen er 424 millioner kroner i året. Staten betaler.

Som mor sier jeg ja takk uten å blunke. Hvor mange kvelder har ikke blitt ødelagt av mas og kjefting, fordi leksene ikke er gjort eller det forventes at jeg har svarene parat, så den unge slipper å anstrenge seg. Og det er kanskje like greit, for enten begynner korpsøvelsen straks eller så er det alt langt over leggetid. Målet med lekser, slik jeg kjenner dem, er å få dem gjort.

Regjeringen har et annet mål med sin leksehjelp. I lovforslaget heter det at leksehjelpen skal styrke elevenes læring, og dermed bidra til å jevne ut sosiale forskjeller. Det er ikke alle som får like god hjelp til skolearbeidet hjemmefra. All forskning viser at familiebakgrunn, og særlig foreldrenes utdanning, er avgjørende for elevenes skoleprestasjoner.

Leksehjelp skal være et tilbud til alle. Men den er spesielt myntet på elever som får lite hjelp hjemme. Offentlig leksehjelp skal kompensere for dette og hjelpe flere til å fullføre skolegangen. Det er et mål alle er enige om.

Likevel er det delte meninger om regjeringens leksehjelp. Særlig problemer knyttet til skoleskyssen opptar de 53 kommunene, som har uttalt seg i høringsrunden.

Elever med minst fire kilometers skolevei har rett til skoleskyss, som betales av fylkeskommunen. Retten gjelder bare til og fra skolen. Når skolen er slutt, går bussen hjem. Elever som skal på SFO eller leksehjelp, må hentes av foreldrene. Alternativt må leksehjelpen legges inn i skoletiden. Men hvor frivillig er den da?

Skal det nye tilbudet om leksehjelp bli reelt for alle, må reglene for skoleskyss endres, har kommuner og KS påpekt, uten å bli hørt. Regjeringen satser på at kommuner og fylkeskommunene finner en løsning seg imellom.

Noen har ideologiske innvendinger mot offentlig leksehjelp. Den fratar foreldrene den siste rest av ansvar for elevenes skolegang og kutter kontakten mellom hjem og skole, hevdes det fra borgerlig hold.

Mange er positive til leksehjelp, men bekymret for kvaliteten. Årsaken er at leksehjelpen ikke skal gis av lærere, og ikke underlegges rektor. Ønsker kommunene dette, må de betale tillegget.

I fjor høst ble fysisk aktivitet innført på mellomtrinnet, også det uten kompensasjon for lærerlønn. Hå kommune advarer mot bruken av ikke-pedagoger i sin høringsuttalelse.

“Skolen skal være garantist for kvaliteten på det arbeidet som utføres i skoletiden. Skal skolen kunne gi denne garantien, må lærere være leksehjelpere”, skriver Hå. Kommunen mener utviklingen “bryter med ønsket om at skolen skal være faglig utviklende, sosialt utjevnende og sosialt inkluderende”.

Foreldre flest er ikke pedagoger. På et vis har vi likevel klart å hjelpe ungene med leksene de første skoleårene. Men vi har da heller ikke 20–30 småskoleelever i slengen. Unger i den alderen er krevende. Men de er også kritiske, ikke minst til hva de bruker fritiden sin til.

Siden leksehjelpen er frivillig, blir kvaliteten fort avslørt. De som ikke trives, slutter. Middagsluren kan få en brå slutt.