Debatt
Internasjonalt arbeid ikke lenger «frynsegode»
En ny rapport viser sterk økning i svenske kommuner og regioners EU-aktivitet. Trenden har dreid fra penge- og prosjektjakt, til lobbyvirksomhet og politikkutforming.
Det internasjonale arbeidet bakes inn i målene for kommunal kjernevirksomhet i Sverige. Hva er årsakene? Og kan vi vente oss den samme utviklingen her tillands?
Det svenske instituttet for europapolitiske studier, SIEPS, har sett på svenske kommuner og regioners arbeid for å påvirke EU. Halvparten av svenske kommuner beskrives nå som høyaktive, mot bare én av tre for ti år siden.
Samtidig har innsatsen dreid fra prosjekter og pengejakt - til interesse for politikkutforming, påvirkningsarbeid og hvilken merverdi europaarbeid kan tilføre kommunen eller regionen. Andelen kommuner med internasjonale strategier har økt fra 25 til 40 prosent i løpet av denne perioden. Nå er imidlertid internasjonale strategier på vei ut, fordi de overordnede målene for kommunen også gjelder internasjonal virksomhet.
Undersøkelsen viser at det er lettere å mobilisere ressurser i kommuner og regioner med mange innbyggere og god økonomi. For tilstanden er ikke like god overalt i det kommunale Sverige, noe som også skyldes at sammenhengen mellom EU og kommunale rammevilkår er vag, noe dette sitatet fra undersøkelsen illustrerer:
«Politikerna och tjänstemännen i hälsosjukvården ser inte EU så mycket i sin vardag. Det är den gamla innställningen att hälsosjukvård är nogot nationellt och inget som EU sysslar med. Plötsligt så sitter man med arbetsdirektiv som påverkar och man sitter med patienter och personal som blir mer och mer rörliga.»
Arbeid med å skape bedre forutsetninger for internasjonal deltakelse og innflytelse i alle deler av landet, bør derfor være et viktig statlig anliggende framover rett og slett ut fra et demokratisynspunkt, ifølge forskerne.
Undersøkelsen har ikke funnet noen tegn på at de statlige kanalene skulle være de mest betydningsfulle. Direkte kontakt med EU-kommisjonens tjenestemenn og -kvinner kan derimot vise seg å være det viktigste kontaktpunktet for kommuner og regioner. På hjemmebane skårer imidlertid den svenske regjeringen høyt som en viktig kanal for å forsøke å påvirke EU politikk - vel å merke der interessene er felles.
De svenske regionkontorene i Brussel er spesielt viktige for små kommuner som ønsker å samarbeide om påvirkning. Brussel-kontorene fyller også en viktig rolle som nettverksbyggere i forhold til EU-systemet, en oppgave som vanskelig kan fylles hjemmefra. Og med overgang fra prosjektjakt til politikkpåvirkning, øker betydningen av å ha politisk forankring fra Brussel-kontorenes eiere på hjemmebane.
Forklaringene til den svenske utviklingen er flere; strukturfondene, som er forbeholdt EUs medlemsland, er viktige forklaringer på økt aktivitet og politisk engasjement. Forsøk med selvstyrte regionale organer, hvor svenske kommuner og landsting har ansvar for deler av de regionale utviklingsspørsmålene, har bidratt til tydeligere politisk ansvar og styring, også av den internasjonale virksomheten. Det sistnevnte har ikke minst gitt de regionale aktørene økt legitimitet overfor Brussel.
Men den sterkeste drivkraften ligger i at når stadig flere saksområder håndteres på EU-nivå, så forsterkes de lokalpolitiske motivene for å påvirke EUs politikkprosesser. En trend som faller sammen med en større interesse for å lytte til de lokale og regionale behovene fra EU-kommisjonens side.
EUs nye reformtraktat, som skal bidra til å møte behov for samfunnsutvikling i Europa framover, gir for første gang i EUs historie det lokale og regionale nivået en tydelig rolle. Framover skal EU-initiativer konsekvensvurderes i forhold til lokalt og regionalt nivå. Brudd på høringsplikten kan bringes inn for domstolene via EUs regionkomité.
For norske kommuner og regioner er situasjonen dessverre ikke like lys, selv om det indre markedsregelverket gjelder like mye i Stavanger som i Stockholm. EØS-avtalen kjenner verken kommuner eller fylker -bare den norske stat. Men dette er kanskje i tråd med en norsk tradisjon, for her har vår egen Grunnlov det på samme viset.
Grunnleggende dreier framtidig internasjonal organiseringen i kommunesektoren seg om makt og hvor ansvaret for ulike politiske spørsmål bør ligge: Mellom stater på EU-nivå, på nasjonalt nivå eller regionalt/lokalt nivå. Og vel vitende om at denne diskusjonen er utfordrende, så er dette helt klart like viktig spørsmål for EØS-Norge som for EUs medlemsland.