Ingen kvikk fiks

I flere tiår har KS og kommunefolk kritisert statens detaljstyring av kommunene, og stilt spørsmål ved om styringen har gått så langt at det er blitt uinteressant å drive med lokalpolitikk. Like lenge har skiftende regjeringer lovet forenklinger og begrensninger i statens styring av kommunesektoren.

I 1999 gjorde Kommunal Rapport gjennom Lovdata en opptelling av lover og sentrale forskrifter som omtaler kommuner eller fylkeskommuner. Resultat: Kommunene var omtalt i 272 lover og 1.236 forskrifter, fylkeskommunene i 110 lover og 234 forskrifter. Statlige rundskriv, øremerkede tilskudd, krav til rapportering osv. var ikke med.

Så vidt vi vet, er det ikke gjort en slik opptelling senere, men en undersøkelse i dag ville neppe gitt et vesentlig annerledes resultat. Kommunenes frihet til selv å utforme sin virksomhet, begrenses fortsatt av rettighetslovgivning, standardkrav, øremerkede tilskudd, makssatser for inntektsskatt og statlige klageorganers rett til å overprøve vedtak.

Mange av disse styringsmidlene – eller begrensningene i kommunenes selvstyre – er helt nødvendige. De skal sikre at nasjonale hensyn og den enkeltes rettssikkerhet ivaretas, og at alle har tilgang til likeverdige tjenester på grunnleggende velferdsområder. 

På prinsipielt nivå kan en grunnlovsfesting av det kommunale selvstyret og opprettelsen av en uavhengig forvaltningsdomstol – slik Navarsete nå vurderer – bli viktige grensesteiner. I dag har kommunene svært liten mulighet til å få statlige avgjørelser prøvd av domstolene eller andre uavhengige instanser. I så måte vil en forvaltningsdomstol vært et vesentlig framskritt og bidra til større balanse mellom det kommunale selvstyret og statlig styring.

Når det gjelder jungelen av forskrifter, rundskriv, plankrav og rapporteringskrav fra staten, er det er neppe grunn til å ha overdrevne forhåpninger. De må nok kommunene leve med lenge også etter at denne stortingsmeldingen er lagt fram.

Skrevet av: Kommunal Rapport