Debatt

I statens krybbe

Kommunene må slutte å be staten om mer penger. I stedet må de kreve nye spilleregler.

Desember er måneden for både budsjett og julegaver. I år fikk kommunene en ekstra pakke under juletreet. Etter at rådmennene hadde snekret sine budsjettforslag, og meldingene om nedskjæringene nådde hovedstaden, fant staten plutselig og helt overraskende 1 milliard ekstra.

Staten har min fulle sympati. Når man har så mange, er det ikke lett å holde oversikten.

Når staten gir gaver, pakker den alltid opp selv, og selvfølgelig ble den pakket opp på et sykehjem. Det var sikkert stor stas for beboerne, som sjelden får slikt storbesøk. Jeg kan glede dem med at neste år blir det enda flere statsbesøk. Det blir i mai og september. Først er det revidert nasjonalbudsjett, og så er det valg. De eldre har sannelig mye å glede seg til.

Julegaven til kommunene var i år en engangsgrill. Vi takker, men vi trenger ikke å bukke.

Det fleste skjønner at staten har nasjonale interesser å ivareta når det gjelder kommuneøkonomien. Kommunene er blitt store aktører i samfunnet. Inntektene er om lag 330 milliarder, og antall ansatte har passert en halv million.

Men det er forskjell på å ha en hånd på rattet og å plassere sjåføren i baksetet. Kommunene er blitt mer og mer økonomisk avhengig av staten. 

Opprinnelig var inntektsskatt forbeholdt kommunene, og det var beskatningsfrihet. Man bestemte selv sin skattøre. Etter krigen strammet staten grepet, og på 70-tallet kom den siste kommunen, Sem i Vestfold, inn i folden. Skattesatsen ble lik i alle kommuner.

Da var samtidig den statlige tilskuddsflora på det største, med 150 ulike særtilskudd og refusjoner. Det var musikk for pianister; de som kunne spille på alle tangenter. Da jeg søkte min første rådmannsjobb, husker jeg bare ett spørsmål: «Kan du tilskudd?»

I 1986 kom inntektssystemet. Gjennom årene har man knadd og justert, alltid under overskriften: «Enklere og mer rettferdig». Nå vel.

Men retningen er klar: Kommunenes egenfinansiering reduseres, og mer går over statsbudsjettet.

En sammenligning mellom de nordiske land viser at inntektssystemene har mange fellestrekk, og det norske er ikke mer komplisert enn de øvrige. En gang jeg var i Finland, overhørte jeg et foredrag om kommuneøkonomien. «Forstår ni detta?», spurte taleren. Vi ville ikke være uhøflige, så vi nikket og ristet samtidig. «Om ni gjør», sa han, «så tag kontakt, før jag gjør det inte!»

Svenskene har selvsagt mest utjevning og danskene minst. Med det som skiller oss, er lokal inntektsdannelse og skatt. Norske kommuner har minst frihet når det gjelder sine egne inntekter.

Regjering og storting fortjener ros for at de har gitt friere vilkår når det gjelder eiendomsskatt. 300 kommuner har innført slik skatt. Men i den store sammenheng betyr ikke disse endringer mye.

Av partiene er det den uhellige allianse av Ap og Høyre som er mest imot større lokal frihet når det gjelder inntektsskatt. Det første fordi de mener alt skal være likt, og det andre fordi de tror det blir høyere skatt.

Rett skal være rett. Kommunene ba om organisasjonsfrihet og fikk det. De ba om rammetilskudd og fikk det. I stedet mistet de handlefrihet og fikk ansvar for et hopetall med individuelle rettigheter.

I tillegg fikk de tilsyn og avvikskontroll, ledet av den hellige riksinkvisisjonen, eller Riksrevisjonen, som de het før. Denne organismen sprer seg nå som kongekrabben langs kysten.

For noen år siden spurte minsønn meg: «Far, hva syns du jeg skal satse på?» Fedre blir gjerne rørt av slike spørsmål. «Kom deg inn i tilsyn og avvikskontroll, gutten min. Det er en vekstbransje.»

Som om ikke det var nok, har vi utviklet et direktorat- og embetsvelde som ville skapt fryd og oppstandelse selv blant for lengst gravlagte amtmenn.

Det er mer enn inntektssystem som skiller oss fra de andre nordiske land. Valgdeltakelsen ved kommunevalg er høyere. I Danmark fordi kommunene har en mye sterkere stilling enn hos oss, i Sverige også fordi alle valg skjer samtidig. Om utviklingen fortsetter som nå, blir det felles valg i Norge også. Valgene handler jo uansett om staten.

Norske kommuner har en stolt historie. De drev fram tjenester vi i dag tar som en selvfølge, som rent vann, avløp og elektrisitet, og velferd som vi tror staten skapte, som alderstrygden. I dag er staten hjelpeløs uten kommunene. Men embetsverk og fagforeninger har mye større makt enn det lokale folkestyret. Det har vært en lang vei fra å være herre i eget hus til å bli vaktmester i statens.

I Norge driver vi ikke med revolusjoner, men vi kan kjempe for å endre spillereglene. Da kunne valg 2011 bli noe mer enn en meningsmåling om den sittende regjering.

Skrevet av: Matz Sandman er spaltist

Powered by Labrador CMS