Hvorfor sitter så mange hjemme ved kommunevalg?

Mens deltakelsen i de siste stortingsvalgene har lagt på omkring 75 prosent har valgdeltakelsen i kommunevalgene siden midt på 1990-tallet lagt på omkring 60 prosent. Dette gjør det interessant å spørre om det er forskjeller på velgere og hjemmesittere ved de to typene valg.

Når en går gjennom valgundersøkelsene for stortingsvalg fra 1965 til 2005, oppdager vi en stabil forklaring på forskjellen mellom deltakere og hjemmesittere. Det avgjørende er at for alle valg er det de yngste - folk under 30 år - som er minst tilbøyelig til å delta i valg. Ved de siste valgene - fra 1993 til 2005, er sannsynligheten for å delta blant folk over 30 år over 10 prosent høyere enn for de som er yngre.

For de siste kommunevalgene - fra 1995 til 2007 - har denne endringen i sannsynligheten for å delta i valg vært på over omkring 20 prosent, og helst noe over. Det betyr at det er vanskelig å få «ungdommen» til å engasjere seg i valgene, og betydelig vanskeligere for kommunevalg i forhold til stortingsvalg. Det er også slik at folk som bor i stabile parforhold er mer tilbøyelig til å delta i valg. Men mens denne tendensen er der, dog ganske svakt for stortingsvalg, øker sannsynligheten for å delta i kommunevalg med hele 10 prosent for folk i parforhold, sammenlignet med enslige ved kommunevalg.

Innen valgforskning kalles dette gjerne for livssyklusforklaringen. Folk over 30 år og i parforhold er mer berørt av politikk en de unge og enslige. Samme forklaringen som gjelder for hjemmesittere ved stortingsvalg gjelder ennå sterkere og tydeligere ved kommunevalg.

Men i tillegg kommer andre forklaringer inn i bildet, forklaringer som har liten betydning for stortingsvalg. Det viktigste her er sammenhengen mellom individuelle ressurser og deltakelse i valg. Denne type teori kalles vanligvis «ressursmodellen» og bygger på at sosioøkonomisk status - økende utdanning og stigende inntekt - gir større sannsynlighet for å delta i valg. Denne type forklaring har hatt liten betydning for å forklare deltakelsen i stortingsvalg, men har klar innvirkning på sannsynligheten for å delta i kommunevalg. Virkningen har vært noe varierende for de fire valgene der vi har data. Svakest var effekten i 1995, da utdanning utover grunnutdanning økte sannsynligheten for å delta med 5 prosent, sterkest i 2003 der økningen var på 15 prosent, mens den ved siste kommunevalget (2007) var på 10 prosent. Vi finner også en sammenheng til stigende inntekt, men det er ikke så sterk som for utdanning, og mer ujevn fra den ene valget til det neste.

I mange land er det forskjeller i deltakelsen etter bosted. Deltakelsen er høyere i byer og tettsteder sammenlignet med sprettbygde strøk. Variasjoner i deltakelse etter bosted er så godt som uten betydning i Norge, både for stortingsvalg og kommunevalg. Det samme gjelder om en er yrkesaktiv eller yrkespassiv.

Myten om at menn deltar mer enn kvinner kan også avlives. Ved de valg der det er statistisk utsagnskraftige forskjeller deltar faktisk kvinner mer enn menn. Det kommunevalget som vi har oversikt over der det er forskjeller, er i 1995. Da hadde kvinner en 4 prosent større tilbøyelighet til å delta enn menn.

Det som virkelig skaper forskjeller mellom velgere og hjemmesittere er en rekke valgmobiliserende og valgstimulerende holdninger og meninger. Det sier seg selv at folk som er interesserte i politikk deltar mer enn de uinteresserte. Men at forskjellen skulle være så stor som 25 prosent større sannsynlighet for å delta for de politisk interesserte ved kommunevalget i 2007, hadde få regnet med. På samme måte er det med folk som har tillit til politikerne, de har også en større tilbøyelighet til å stemme.

Til sist har vi det som godt kunne være et norsk politisk munnhell: «Det er en borgerplikt å delta i valg». En skulle tro at få hadde mot til å svare benektende på et slikt utsagn. Men noengjør det. Og faktum er, når en har kontrollert for andre forhold som alder, utdanning og lignende, så stiger sannsynligheten for å delta i kommunevalg med om lag 35 prosent for de velgerne som mener at deltakelse i valg er en borgerplikt.

Skrevet av: Per Arnt Pettersen