Hva kan vi lære av Sør-Afrika?

Jeg har nettopp kommet hjem etter fire uker i Cape Town, der jeg underviste ved det private, norske colleget Gateway College.

Ideen bak Gateway kom fra Arne Næss, økofilosfiens opphavsmann. Han startet i sin tid et kurs i økofilosofi på Bali for at norske studenter skulle få nærkontakt med de økofilosofiske utfordringer i et utviklingsland. Senere har dette kurset utviklet seg til en privat stiftelse med universitets- og høyskolekurs i mange land.

Spørsmålet er nå som den gang: Blir studenter mer miljøbevisste av å oppleve på nært hold en helt annen kultur og land i den 3. verden og deres kamp for å få til utvikling i en verden der markedslovene styrer? Få av kursene ved Gateway og andre konkurrerende kurstilbud har dette som tema. Nå er de fleste opptatt av å fylle opp sine studieplasser for å overleve økonomisk. Det kan likevel hevdes at bare det å bo i et utviklingsland og se på nært hold hvor stor avstanden kan være mellom våre velferdssamfunn og land på et helt annet utviklingsnivå, kan føre til erkjennelser som gjør studentene bedre skikket til å møte framtidas store utfordringer i et globalt samfunn. Jeg må nok innrømme at jeg er mer usikker på det nå enn da jeg reiste ned.

Sør-Afrika har en usedvanlig historie fra kolonitid, kolonikriger, raseskillepolitikk, raseopptøyer og rask overgang til demokratisk styre. Her er det nok å ta av for den som vil lære mer om både europeisk imperialisme, europeisk rasehovmod og den lange kampen for frihet og likestilling. Cape Town har noen svært gode museer der den som vil, kan lære mye både kunnskapsmessig og følelsesmessig.

For min del hadde jeg svært godt utbytte av å besøke «Slave lodge». Dette museet ble i sin tid bygget av hollenderne for å ta i mot og losjere hundrevis av slaver «importert» fra Øst-Afrika og de hollandske koloniene i Asia. Det er også en av forklaringene på at Cape Town i dag er en særdeles kosmopolitisk by. Her ble hele slavehistorien risset opp i bilder, tekster, videopresentasjoner og gjenstander. Som en liten kuriositet: Den innfødte afrikanske befolkningen i Sør-Afrika ble ikke brukt som slaver, da hollenderne var avhengig av å handle med de ulike stammene som bodde i den tids Sør-Afrika.

Like interessant var en spesialutstilling i museet over Nelson Mandela og ANCs utvikling fra 1940-årenes gryende rasebevissthet og innføringen av apartheid fra 1948, da boerne fikk flertall i parlamentet og innførte raselovene. Her kom det klart fram hvor viktig utdanning var for utviklingen av motstandskampen. Det skjedde i et rasedelt utdanningssystem som på alle måter favoriserte den hvite befolkningen. Men uansett overfylte klasserom og forelesningssaler med elendig infrastruktur, det ble utdannet en afrikansk befolkning som ble mer og mer klar over sin undertrykte og forfordelte posisjon. Det var også studenter og skoleelever som strømmet ut i gatene for å protestere mot folkeforflytningene og passbestemmelsene som ble en konsekvens av raselovene. Fortsatt huskes massakren i Sharpeville, der over 100 skoleelever ble skutt ned.

En egen del av utstillingen var viet vitsetegninger om Mandela som president, der det ironiseres over tendensen i Sør-Afrika, og kanskje verden over, til å gjøre Mandela om til en helgen og et ikon for fredelig overgang fra et voldsregime til en demokratisk stat. Et lite eksempel fra en tegning: Mandela mottas av dronning Elisabeth og de kjører i åpen vogn gjennom Londons gater. En bobby sier til enannen: «Hvis det er en turist til som spør om hvem den gamle damen er som sitter ved siden av Mandela, så …»

Spørsmålet en lærer må stille seg etter å ha sett denne og flere andre fremragende utstillinger i Cape Town, er: Hva har de norske studentene fått med seg av dette? Mitt inntrykk er at dette var ikke hva de norske ungdommene var opptatt av. Det var nok heller det solfylte landet med det flotte landskapet og den gode maten. Det er vel verd å ta med seg, men som pedagog vil jeg nok ønske meg noe mer engasjement for et utfordrende land som kan reise mange spørsmål om vår egne privilegerte stilling i verden og hva den kommer av.

Til daglig kunne vi observere store grupper av afrikanere fra mange land utenfor Sør-Afrika som søkte lykken i det mest utviklende landet på det afrikanske kontinent. Det vi så, var bare en liten flik av et enormt flyktningproblem. Millioner av illegale flyktninger fra borgerkriger og annen elendighet nærmest flommer innover grensene, uten at myndighetene kan hindre det. Det innebærer at i tillegg til å sysselsette og bosette en egen underklasse på mange millioner, har de nå nye millioner å ta seg av. Det kan kanskje være en liten påminnelse i norske diskusjoner om utplassering fra norske flyktningmottak.

Til tross for dette var det lett å observere en optimistisk tone i den offentlige diskusjonen i mediene og blant mennesker vi traff i det daglige. Alt dette skulle tilsi at norske ungdommer fra et «bortskjemt» hjørne av verden kan ha mye å lære og ta med seg hjem. Hvor mye, er jeg som sagt fortsatt noe usikker på.