Høstjakta på nærskolen

Noe av det dyreste en kommune kan holde seg med, er en spredt skolestruktur. Det er derfor de som er opptatt av budsjettbalanse sjelden er grendeskolenes venn.

Rundt 40 skoler forsvinner hvert år, ifølge Landslaget for nærmiljøskolen (LUFS). Det samme landslaget kjemper for at alle skal få beholde nærmiljøskolen sin, og argumenterer med at det er dårlig økonomi å legge ned skoler.

Rundt 150.000 skolebarn må skysses med buss til skolen, og det koster mellom 3 og 4 milliarder kroner årlig. For den summen kunne det offentlige drevet mange nærmiljøskoler, hevder LUFS. Men skoleskyss dekkes av fylkeskommunen, dermed sparer kommunen penger på å legge ned skoler.

Kommunal Rapport budsjettanmelder Bjørn Brox, som du kan lese hver uke på siste side papiravisa, er én av dem som ser innsparingspotensialet i spredt skolestruktur. «Legg ned grendeskolen», er alltid hans råd når økonomien strammer, og kommunen har mange skoler. Han støtter da gjerne en rådmann som har våget seg på et slikt forslag i budsjettet.

I stedet for en liten skole i hver bygd, kan en større sentralskole gi mange stordriftsfordeler og et bedre faglig miljø for lærerne. En del småskoler har også dårlige resultater. (Men det har også store skoler) Spesialrom som skolekjøkken og gymsal er ofte mangelfulle. Vedlikeholdet er sjelden bedre enn i sentrale strøk. Det mangler ikke på fornuftige argumenter for sentralisering.

Likevel er det aldri blitt nedlagt en skole i Norge uten kamp og protester. Folk elsker nærskolene sine, og da særlig foreldrene og lærerne. De synes flere elever fra ulike klassetrinn i samme rom, er flott. De synes det trygt med få elever. Og ikke minst elsker man den korte skoleveien.

Nærskolen blir ofte karakterisert som hjertet i bygda. Barnefamilier flytter sjelden til småsteder uten skole. Forsvinner skolen, flytter gjerne barnefamilien etter. Et skolebygg i drift skaper liv og røre. Forbipasserende hører skrik, skrål og barnelatter.

– Det verste er at det er så stille når du går forbi, sa en innbygger på et kommunestyremøte jeg besøkte. I den kommunen hadde skolenedleggelse skapt bitre fronter i flere år etterpå.

En av kommunene i landet med flest skoler er Hamars nabokommune Ringsaker. Kommunen har 32.500 innbyggere og 24 grunnskoler – fire rene ungdomsskoler, én som er både barne- og ungdomsskole, samt en montessoriskole og en steinerskole. De to siste har kommet etter at kommunen la ned den kommunale skolen.

Dette er en utvikling mange kommuner kjenner igjen. Er foreldrene kampvillige nok, dukker det opp et privat alternativ der den kommunale skolen legges ned. Kommunaløkonomisk går da vinningen opp i spinningen.

Ringsaker har slått sammen noen skoler, fra 28 til 24 skoler. Et forsøk på å legge ned Fagernes skole utløste Norgeshistoriens morsomste skoleaksjon, nemlig Lucky Næroset, som ble til et humoristisk bygdeutviklingsprosjekt. Målet var å berge skolen, og så vidt jeg kan se av nettsiden deres, er det nå 98 elever på skolen på Næroset. Den lever altså videre.

Det er synd når godt fungerende nærskoler med god trivsel og gode resultater skal legges ned på grunn av budsjettbalansen.

Men det finnes også gode argumenter for skolenedleggelser. Mangelfulle småskoler skal ikke holdes i gang fordi bygda skal ha et omdreiningspunkt. Det faglige tilbudet og ungenes utdanning er viktigere enn kort skolevei og et bygg som kan brukes tilmøter og korøvelser på kveldstid. Et for lite sosialt miljø kan også bli hemmende for både lærere og elever.

Argumentene for og mot nærskolene blir i disse dager veid av lokalpolitikere landet over. Men det er trange budsjetter. Det stenges nok noen titalls skoledører denne høsten også.