Helsetjenester til syke eldre

Samhandlingsreformen foreslår at det opprettes kommunale tilbud som alternativ til sykehusinnleggelse. Fagmiljøene har uttrykt stor bekymring for at eldre som trenger spesialisert diagnostikk og behandling, legges inn i kommunale institusjoner i stedet for i sykehus. Det er også bekymring for at nødvendig sykehusinnleggelse blir forsinket fordi man velger å se situasjonen an over noe tid («kommunale institusjoner før sykehus»), og dermed forhindrer rask diagnostikk og igangsetting av behandling.

I et møte med Statens seniorråd 9. juni 2011, understreket helseministeren at akutt syke eldre skal diagnostiseres på sykehus, men at spesielle grupper med avklarte problemstillinger eventuelt kan få et tilbud i en kommunal institusjon. Hun ga uttrykk for at det er bekymringsfullt hvis signalene er blitt oppfattet som at eldre i mindre grad enn yngre skal legges inn på sykehus. Både fastleger, legevaktsleger og leger ved sykehus bør spørre seg om det er blitt vanskeligere for eldre å bli lagt inn på sykehus mens vi har ventet på samhandlingsreformen.

Helseministeren påpekte også at kommunale tilbud bare er aktuelt dersom kommunene kan gi et like godt eller bedre tilbud enn det sykehusene gir.

Det er imidlertid viktig å ha i mente at kvaliteten på det sykehusene tilbyr kan bli dårlig hvis helseforetakene velger å nedprioritere syke eldre. I en kunnskapsoppsummering laget på oppdrag fra Helsetilsynet er det nylig påpekt at svikten i helsetjenestene til skrøpelige eldre er omfattende, og kjennetegnes ved at skrøpelige eldre ikke får tilgang på gode nok spesialisthelsetjenester ved innleggelse i sykehus.

Helseministeren bekrefter anbefalingene gitt i rapporten «Helsetjenester til syke eldre», levert av en ekspertgruppe oppnevnt av Helse- og omsorgsdepartementet, i januar i år. Rapporten understreket at kommunale tilbud som alternativ til innleggelse i sykehus bare kan anbefales i nøye utvalgte tilfeller. Stikkord er avklart diagnose, stabil pasient, og fravær av akutt funksjonssvikt, samt et oversiktlig sykdomsbilde. Et slikt veldefinert sykdomsbilde sees hyppig hos middelaldrende og «yngre eldre», men sjeldnere hos de eldste eldre (over 80 år).

Gode kommunale institusjoner kan være et godt tilbud for pasienter med lang reise til sykehus, men hele 90 prosent av befolkningen bor innen en times reisetid fra et sykehus. Kommunale tilbud kan ikke forventes å gi vesentlig reduksjon i behovet for sykehussenger på nasjonalt nivå.

For at kommunale institusjoner skal kunne være et godt alternativ til innleggelse i sykehus for aktuelle pasientgrupper, må det ifølge ekspertgruppen være høy kvalitet på bemanning og utstyr, fastsatt som nasjonale normer (røntgen, blodprøver, overvåkingsutstyr, døgnkontinuerlig legeberedskap, veiledning fra spesialisthelsetjenesten).

Oppbygging av slike institusjoner er ikke et alternativ til utbygging av fullverdig geriatrisk spesialisthelsetjeneste i sykehusene, men forutsetter at sykehusene har geriatriske tilbud som er tilstrekkelig dimensjonert til både å samarbeide med de kommunale helsetjenestene, og til å ta imot geriatriske pasienter som trenger innleggelse.

Innleggelse i sykehus kan unngås hos noen pasienter med subakutt funksjonssvikt (utvikling over noe tid: 1 uke – 3 måneder), ved at det gjøres nødvendig diagnostisk avklaring, og det settes inn rask og tverrfaglig intervensjon for å stoppe funksjonssvikten.

Ved kronisk funksjonssvikt (utvikling i løpet av mer enn 3 måneder) trengs riktig diagnostisk utredning, og dersom funksjonssviktenikke kan stoppes (som ved demens), må et tilpasset omsorgstilbud på plass. Både diagnostikk og behandling kan vanligvis gis av kommunehelsetjenesten.

Akutt funksjonssvikt oppstår oftest i løpet av noen dager, og rask diagnostikk og behandling er nødvendig. Disse pasientene skal innlegges i sykehus. Tiltak for å hindre innleggelse vil kunne medføre stor fare for negative helseeffekter.

Gamle og kronikere reagerer svært ofte med tap av funksjon (forvirring, falltendens, bevissthetssvekkelse) ved akutt sykdom. For helsepersonell med begrenset kunnskap vil disse pasientene lett fremstå som håpløst syke og kanskje døende, selv om de har akutte tilstander som kan kureres. Det er derfor viktig å bygge opp tilstrekkelig kapasitet og kompetanse ved sykehusene, samtidig som kommunene bygger opp sine tilbud innenfor etterbehandling, rehabilitering, pleie og omsorg.

Utviklingen både i kommunehelsetjenesten og i spesialisthelsetjenesten må følges nøye videre.