Hastverk trussel mot demokratiet

Samhandlingsreformen skal realiseres gjennom ny kommunal helse- og omsorgslov, ny folkehelselov og ny Nasjonal helse- og omsorgsplan. Målet er å forebygge sykdom, gi helhetlige pasientforløp og reduserte kostnader. Oppgaver skal flyttes fra spesialisthelsetjenesten til kommuner, og kvaliteten skal være minst like god. Medfinansiering av sykehusinnleggelser skal stimulere kommunene til å finne alternativer til innleggelse i sykehus, særlig for eldre.

Sammenhengen mellom mål og virkemidler er tvilsom, og forskere har pekt på alvorlige feil i beslutningsgrunnlaget. Høringsfristen har vært på tre måneder, som også inkluderte jule- og nyttårsferien. Det er grunn til å stille spørsmål ved den demokratiske prosessen, og om regjeringen har fulgt sin egen Utredningsinstruks.

Formålet med Utredningsinstruksen er å sikre god forståelse av og styring med offentlige reformer, regelendringer og andre tiltak. Bestemmelsene tar særlig sikte på at økonomiske, administrative og andre vesentlige konsekvenser av reformer og tiltak blir kartlagt.

Veilederen til instruksen sier klart at «budsjettmessige konsekvenser skal alltid tallfestes. Utredning av konsekvenser for offentlige budsjetter skal inneholde eventuelle engangskostnader, kortvarige konsekvenser og varige budsjettkonsekvenser ved iverksetting av tiltak…» Dette prøver regjeringen å komme unna i høringsnotatet ved å påstå at forslagene i ny kommunal helse- og omsorgslov ikke vil få økonomiske eller administrative konsekvenser for kommunene. Hvem tror på det?

Samhandlingsreformen bygger på en forestilling om at Norge bruker svært mye penger på helse, sammenlignet med andre OECD-land. Men når helseutgifter ses i forhold til brutto nasjonalproduktet, ligger Norge under snittet i OECD. I motsetning til Norge, definerer Sverige en stor del av pleie- og omsorgsutgiftene som «sosialutgifter». Dette forklarer at Norge registreres med høyere helseutgifter enn Sverige. Norge er ett av de tre landene i OECD med lavest gjennomsnittlig årlig vekst i helseutgifter de siste ti årene. Faktisk har gjennomsnittlig økning vært på 2,4 prosent årlig – akkurat lik prisstigningen og langt under lønnsøkningen i Norge.

Det har vært mer enn en halvering av sengetallet i somatiske sykehus siden 1980, og Norge er nå et av landene i OECD med færrest sykehussenger i forhold til innbyggertallet, og blant de land som har kortest liggetid og flest gjeninnleggelser. Det høye antallet gjeninnleggelser skyldes trolig den korte liggetiden og organiseringen av spesialisthelsetjenesten, som gjør det vanskelig å ivareta mer enn én problemstilling for hver pasient ved hver innleggelse. Mer poliklinikk og dagbehandling, økt spesialisering og stadig kortere liggetid, har gitt oss sykehus som er lite egnet til å ivareta diagnostikk og behandling av pasienter med sammensatte sykdomsbilder. Disse pasientgruppene vil øke framover, og dette er komplisert medisin.

Lederen av et regionalt helseforetak har uttalt at det er en seier for demokratiet at sykehus holder sine budsjetter. Dersom sykehusenes regnskaper kommer i balanse på bekostning av kommunenes budsjetter og innbyggernes helsetilbud, har vi heller et demokratisk problem. Mye tyder på at kommunenes kapasitetsgrense er overskredet lenge før samhandlingsreformen. I dag utgjør sykepleiere kun 17 prosent av de ansatte i kommunehelsetjenesten, 36 prosent er helsefagarbeidere, og 33 prosent er ufaglærte. Helsetilsynet uttrykte nylig bekymring for at kvaliteten ved mange sykehjem i Norge er for dårlig, og knytter dettetil for lav bemanning og for lav kompetanse.

«Vesentlige konsekvenser» av reformen, som tilgang til gode og forsvarlige helsetjenester for hele befolkningen, er ikke godt nok utredet. Utvikling av en spesialisthelsetjeneste som best håndterer avgrensede problemstillinger hos ellers friske, yngre personer, er ikke diskutert. Man slår rett og slett fast at sykehustjenestene skal spisses ytterligere.

Ekspertgruppen «Helsetjenester til syke eldre» som ble oppnevnt i november 2010 (se Kommunal Rapport nr. 4), kom flere år for seint inn i arbeidet. Faglig begrunnede råd fra gruppen går imot sentrale forslag i reformen, og rapporten synes å ha «forsvunnet» i departementet.

Ekspertgruppen har argumentert mot all kommunal medfinansiering av sykehustjenester, inkludert betaling for såkalt «utskrivingsklare pasienter». Gruppen slår fast at det er en myte at det er mange unødige sykehusinnleggelser av eldre. Det understrekes at eventuelle avdelinger i overgangen mellom kommuner og helseforetak må finansieres av helseforetaket, som også må ha det medisinske ansvaret. Det må lages nasjonale normer for bemanning og utstyr og nasjonale kriterier for utvelging av pasienter.

De korte høringsfristene knyttet til nytt lovverk og helse- og omsorgsplan er ikke i tråd med regjeringens Utredningsinstruks. Ifølge veilederen bør høringsfristen ofte være lengre enn tre måneder. «Den må tilpasses sakens viktighet, saksomfanget og viktigheten av å få fram saken raskt. Erfaringsmessig fastsettes ofte knappe frister med svak begrunnelse», heter det.

Hastverk har blitt til lastverk også denne gangen. Det er grunn til å oppfordre regjeringen til å stoppe opp og gjøre en grundigere jobb, og ikke minst: Følge egne spilleregler.