Har kommunene en rolle i klimapolitikken?

Kan noe av forklaringen være at det ikke er nok faglig kompetanse verken i kommunene eller i statlig forvaltning til å konkretisere kommunenes rolle i klimapolitikken?

Jeg ser et stort gap mellom generelle vendinger om at noe bør skje i kommunene og hva man faktisk er i stand til å gjennomføre av konkrete tiltak på lokalt nivå.

Kommunene har en betydelig innvirkning på Norges samlede miljøverninnsats, gjennom lokal arealplanlegging, utbygging og drift av bygg og infrastruktur og som lokal forvaltningsmyndighet. Det er beregnet at 20-30 prosent av Norges utslipp av klimagasser er knyttet til kommunale virkemidler og tiltak. I tillegg blir alle norske bygg behandlet som en byggesak, slik at kommunene har påvirkning på over 50 prosent av klimagassutslippene.

Likevel er kommunenes miljøkompetanse svakere enn på mange år. I den kommunale miljøvernreformen som ble gjennomført på 1990-tallet, ble det etablert miljøvernlederstillinger i over 400 kommuner. I dag er bare 30 av disse igjen.

Målt i stillinger er dette trolig den mest mislykka kommunale reformen i nyere tid! Lavutslippsutvalget (NOU 2006:18) påpeker nettopp at kommunens kompetanse på miljøområdet er blitt svekket de seinere årene. Utvalget foreslår (derfor?) ingen tiltak i kommunene.

Kommunene er viktige arenaer for folkelig deltakelse og for gjennomføring av en konkret og synlig klimapolitikk. Den manglende fagkompetansen på miljøområdet er etter min oppfatning også et demokratisk problem. Sakene blir ikke godt nok utredet, når miljøperspektivet er fraværende eller spinkelt omtalt.

Et annet paradoks er at staten i svært liten grad ser ut til å nyttiggjøre seg fagkompetansen som tross alt finnes i kommunene. Planlovutvalget, lavutslippsutvalget og biomangfoldlovutvalget er eksempel på statlige utvalg helt uten kommunale fagfolk, selv om alle disse har stor betydning for kommunene. Finnes det en samlet statlig strategi i forhold til kommunenes klimainnsats?

Etter at det øremerkede tilskuddet til ansettelse av miljøvernleder tok slutt i 1997, begynte stillingene å forsvinne. Ingen vet hvorfor, fordi det aldri ble gjennomført en evaluering i etterkant av reformen.

Noen hevder reformen slo feil fordi miljøvernlederne ikke hadde den rette kompetansen, de hadde miljø- og naturkompetanse, men var påstått for svake på kommunal forvaltning. Det blir også argumentert for at kompetansen fortsatt er der, den er bare fordelt på ulike etater.

Jeg tror det er viktig å lære av hva som gikk galt. Mange miljøvernledere møtte betydelig administrativ motstand i kommunene, mye fordi etablerte profesjoner fryktet at de kunne miste makt og myndighet. Jeg husker godt en teknisk sjef som hilste den nye miljøvernlederen på ledermøtet med å omtale reformen som en flopp.

MIK-reformen ble dessuten drevet fram av Miljøverndepartementet (MD), med et visst samarbeid med KS. Direktoratet for naturforvaltning (DN) og Statens forurensningstilsyn (SFT) var lite engasjert og har som mange andre statsetater nesten ingen tilsatte med kommunal erfaring. Kanskje opplevde de reformen som en trussel mot egen makt?

MIK-reformen var ikke koblet til delegering av miljøansvar til kommunene, og den faglige og politiske støtten fra nasjonalt nivå kunne vært mye mer koordinert.

KS og MD har satt i gang prosjektet «Livskraftige kommuner», der det er etablert ti regionale nettverk med hver sin rådgiver, plassert på KS´ regionale kontorer. Disse skal bidra til «utvikling av en offensiv politikk for miljø- og samfunnsutvikling i deltakerkommunene».

Tanken bak er positiv, men prosjektet virker veldig generelt. Det er etablert nettverk på sentrale områder som klima, kulturminner og arealpolitikk. Programmet reiser likevel en rekke spørsmål, som:

• Hvorfor bruker ikke staten fylkesnivået som densentrale kanal for dialog med kommunene på dette området?
• Hvorfor har ingen av de ti regionale rådgiverne erfaring som miljøvernleder i en kommune?

Det er et tankekors at klimameldinga (St.meld. 34) er så generell mht. kommunenes ansvar. Den peker ikke på kompetansemangelen, utover at det vises til at «Livskraftige kommuner» skal være en arena. Men der er som nevnt ikke fylkene med.

Istedenfor kortsiktige prosjektsatsinger, er det nå et stort behov for å styrke kommunenes kompetanse og ansvar på klima- og miljøområdet. Kommunesektoren er for viktig til å framstå som en sinke i klimaarbeidet i Norge. Jeg ser behov for følgende:

1. Statlige myndigheter må utvikle en samlet strategi for miljøvernarbeidet i kommunene, trolig i form av en ny stortingsmelding om miljøvern i kommunene, det er 15 år siden sist.

2. Kommunenes miljøfaglige kompetanse må styrkes. Etter min vurdering er det mange gode argument for en lovfesting av kommunal miljøvernkompetanse.

3. DN og SFT må kobles sterkere inn i forhold til kommunene på miljøvernområdet. Begge direktorat trenger folk med kommunal erfaring og som kan ta initiativ til dialog med kommunene.

4. Statlige organer må på en sterkere måte spille på lag med fagfolk i kommunene, blant annet ved at kommunal miljø- og plankompetanse blir verdsatt i offentlige utvalg.

Beslutningene som blir tatt i kommunene har i sum stor betydning for Norges klimagassutslipp. Jeg har lyst til å utfordre den nye miljø- og utviklingsministeren til å tenke høyt og konkret om hva staten nå kan bidra med i forhold til kommunene.