Hanssens ufullendte

For ett år siden raste helseminister Bjarne Håkon Hanssen (Ap) rundt i landet og snakket om å snu Helse-Norge på hodet. Han ville ta oppgaver og 20 prosent av pengene fra sykehusene og gi til kommunene. Behandling på lavest mulig nivå skulle gi mer helse for pengene. Hanssen oppildnet til en helserevolusjon, men hoppet av halvveis for å bli konsulent. Siden avgangen etter valget har skyggen av Hanssens veivende armer, og ekkoet av hans store ord, ligget som en forbannelse over samhandlingsreformen i Stortinget og regjeringen. Hanssens revolusjonsretorikk har skapt et feilaktig inntrykk av at han etterlot seg et ferdig forslag til å omvelte helsevesenet – som nå er i ferd med å smuldre opp. Derfor er det viktig å skille det Hanssen sa og resultatet han leverte i form av stortingsmeldingen i juni i fjor. I en kommentar den gang skrev jeg: “Det mest overraskende i stortingsmeldingen er hvor uferdig reformen ennå er. Helt sentrale spørsmål er uavklart: Hva skal være kommunenes framtidige oppgaver, og hvordan skal kommunenes medfinansiering bli?” Hanssens store ord og den uvanlig uferdige reformen har satt de rødgrønne på Stortinget i ei knipe. De har ingen fagekspertise som kan utrede de ulike modellene i meldingen. De rødgrønne på Stortinget vil nødig gå imot regjeringen på usikkert grunnlag. Derfor har de ikke turt å si klart ja eller nei til forslaget om 20 prosent kommunal medfinansiering for alle sykehusinnleggelser. De ber bare regjeringen om nærmere utredning. Det har regjeringen ganske arrogant gått i gang med, før Stortinget er ferdig med sitt arbeid. Mer konkrete svar kommer i løpet av året, i regjeringens forslag til ny helse- og sosiallov og finansieringsmodell til samhandlingsreformen. I behandlingen av disse bør Stortinget få mer reell innflytelse. Det er ikke inngått noe bredt forlik i Stortinget om samhandlingsreformen. Et forlik ville hatt stor verdi både symbolsk og reelt, særlig hvis det må holdes stø kurs over flere år. Opposisjonen og regjeringspartiene er enige om det meste, så det er vanskelig å se at det skulle være umulig. Opposisjonens kontante avvisning av kommunal medfinansiering er et viktig hinder, men det tar jo ikke de rødgrønne stilling til. Høyre, Frp og KrF ønsker også å være langt mer konkrete enn de rødgrønne. Så meldingens løse form har også hindret forlik i denne runden. Opposisjonen må ta sin del av ansvaret fordi den flagget sin felles plattform i mediene, og gjorde forhandlinger vanskeligere. Men det er tross alt regjeringspartiene som har størst interesse av å skaffe sin største reform denne perioden et mest mulig solid grunnlag. Den mer forsiktige saksordføreren Are Helseth (Ap) er dristig når han tar ned Hanssens revolusjon, og i Kommunal Rapport sist uke sier at samhandlingsreformen bør bli en “retningsreform” som gjennomføres over opptil ti år. Mange kan bli skuffet etter forventningene som er skapt, men det vil berolige ordførere og rådmenn med friske Nav-erfaringer. Derimot blir det avgjørende at de ansvarlige politikerne i storting og regjering faktisk gjennomfører reformen med tyngde og tempo. Den vil bli mer komplisert enn Nav-reformen. Motkreftene er enda sterkere i sykehusene og blant fastleger som mister makt og ressurser. Kommuner som vegrer seg for å samarbeide om å bygge opp nye tjenester, kan også forsinke reformen.