Debatt

Grenser for gransking

Å sette granskere på politiske stridstema i kommunen, er ingen god løsning.

Publisert Sist oppdatert

Det er gode tider for granskefirmaene, vi må vel rett og slett kunne kalle det en vekstbransje. Gransking i Kommune-Norge er ikke noe nytt, men i gamle dager var det slikt vi bare trodde var nødvendig i Oslo kommune, for å avsløre korrupsjon i hovedstaden – mens resten av landet var blendahvitt i sin uskyldighet.

Slik er det definitivt ikke lenger. Nå kan du nesten ikke signalisere sterkere handlekraft som ordfører eller lokalpolitiker, enn ved å kreve gransking av et eller annet forhold. Vi får rapporter på rekke og rad. Nylig ble byrådet i Bergen filleristet av G-Partner på grunn av anbudsrot, mens KPMG konkluderte langt mer moderat i granskingen av Ungbo-saken i Tønsberg.

Disse to sakene illustrerer også hva som er granskingens styrker og svakheter. For mens det kan virke som om at gransking nå nærmest har blitt svaret på enhver kritisk situasjon, er det viktig å være klar over at det finnes en rekke spørsmål i det politiske hverdagslivet som ikke kan besvares gjennom en slik metode.

Når eierne av Nedre Romerike Vannverk eller Bergen kommune bestiller gransking som et skritt på vei mot politianmeldelse, har den et klart formål: Å foreta en kritisk gjennomgang av fakta, for å vurdere hva som har vært det offentliges økonomiske tap – og om det kan foreligge mistanke om lovbrudd som bør anmeldes. Bergen kommune fulgte sist uke granskernes råd om nettopp å gå til anmeldelse. Det var fornuftig. Det innebærer ikke at de anmeldte er skyldige, men at hele Bergen er tjent med at politiet undersøker saken på fritt grunnlag og vurderer om det skal tas ut siktelse. Det er ikke noe Bergen kommune bør tro at de selv har kompetanse til å gjøre.

I Tønsberg kom KPMG til at det ikke foreligger noen bevis for at det foregikk noe straffbart da flere politikere – inkludert daværende ordfører – kjøpte rimelige leiligheter myntet på unge i etableringsfasen. En annen konklusjon ville vært direkte oppsiktsvekkende. Ikke fordi en slik handling er politisk akseptabel eller politisk smart, men fordi det er en avgrunn mellom hva som er juridisk rett eller galt, og politisk og etisk galt. Granskere som hentes inn utenfra kan gi en faglig vurdering av det første gjennom å granske dokumenter og innhente forklaringer – men de kan ikke vurdere etikken og mengden av den politiske fornuft.

Ulempen med en gransking er at den kan framstå som en frifinnelse, dersom det ikke avdekkes straffbare forhold. Slik er det jo ikke.

Spørsmålet er om Kommune-Norge kan lære noe av all den granskingen som foregår. Foreløpig ser det ikke slik ut. I flere tilfeller virker det uklart hvorfor det settes i gang gransking – annet enn å gi inntrykk av handlekraft. Men siden det er stor forskjell på om en ansatt har brutt loven eller en politiker har brutt tilliten til folket, bør kanskje også metodene være forskjellige?

Antakelig trenger vi flere granskinger i Kommune-Norge, ikke færre. Men de etiske vurderingene hører fortsatt hjemme i de offentlige politiske diskusjoner – og ikke minst på valgdagen. I Tønsberg er det til sjuende og sist velgerne som må vurdere om den tidligere ordføreren handlet så dumt at han ikke lenger fortjener deres stemme, neste gang han stiller til valg som folkevalgt. Det svaret kan ikke – og bør ikke – granskerne legge seg opp i.

Powered by Labrador CMS