Globalisering og tilhørighet

Lars Sponheim har en ganske god politiske nese. Når Venstre har valgt å gjøre kommunesammenslåinger til en av sine kampsaker i den kommende valgkampen, må det skyldes at Sponheim og de andre Venstre-strategene tror at det er en god del stemmer å hente på å profilere seg i en slik sak. Mange partier som vil ha færre kommuner, men det er bare Venstre som sier klart og tydelig at det er villig til å trosse den lokale folkeviljen for å få det til.

Sannsynligvis antar Venstre at standpunktet appellerer til den delen av publikum som akker seg over «alle følelses-frieriene» i politikken. Til de velgerne som synes at man ikke skal ta hensyn til flertallet i lokale folkeavstemninger, fordi flertallets argumentasjon har vært irrasjonell og snever. Det irrasjonelle ligger i at man er mer opptatt av kommunenavn og posisjoner enn av kommunens tjenesteproduksjon - det sneversynte ligger i at man aldri unner nabokommunen noe som helst.

Blant ordførere, rådmenn, stortingsrepresentanter og politiske journalister er det stor tilfredshet med Venstres strategi. Vi er mange i den politiske klasse som mener at folket ikke vet sitt eget beste når de gir sine råd om sammenslåinger i en folkeavstemning. Dessuten er det jo så få av folket som lar seg engasjere. Det er nesten aldri 50 prosent av de berørte som sier nei til nye kommunegrenser. Det er bare et flertall av de få som gidder å engasjere seg så mye at de går til stemmelokalet.

De av oss som ønsker å fremstå som tolerante sier gjerne at følelsene også betyr noe i politikken, og at det i et folkestyre ikke er mulig å kvalifisere den ene personens meninger i forhold til den andres. Men det er svært få av oss som utfordrer forestillingen om at det er eliten som er rasjonell og folket som er irrasjonelt. Toppene bruker hodet, folket bruker magen og hjertet.

Et streif innom den kommende samhandlingsreformen illustrerer hvorfor det blir så galt å se på den ene part som rasjonell og den andre som irrasjonell. Som kjent er tanken at kommunene skal samarbeide på den ene eller andre måten slik at de blir mer slagkraftige og kan overta flere oppgaver fra sykehusene - samtidig som de forebygger bedre. I en verden helsetjenestene blir stadig mer spesialisert, mens den enkelte pasients behov blir stadig mer sammensatt, sier det seg selv at man må ha ganske avanserte helse- og omsorgstjenester i kommunene, dersom man skulle avlaste sykehusene. Det er rasjonelt.

Den spesialiserte medisinen og de sammensatte lidelsene fører imidlertid også til at pasientene i stadig større grad trenger personlige agenter - et menneske som har krefter og evner til å matche de ulike diagnoser mot det eksakt riktige medisinmiljøet. Både i dag og i fremtiden er tanken at fastlegen skal være din og min agent. Hun eller han skal ikke bare ha stor medisinsk kjennskap, de skal også inngi tillit. Og hvem er det som har best forutsetninger for det, jo nettopp en som kommer fra nærmiljøet - en som ikke bare kjenner deg, men både familien og omgivelsene dine.

Erfaringen er mange små kommuner sliter med å få fastleger, fordi det faglige miljøet er for lite utfordrende, men det vil ganske sikkert ikke bli noe lettere å få legene til å være på små steder om kommunene blir større. En kommunesammenslåing fører til at lokalpolitikerne blir færre og at de får nye lojaliteter, da blir også presset for å sikre lokal fastlegedekning mindre. I et slikt perspektiv er det rasjonelt å kjempe for at de små kommunene skal forbli små.

Tilsvarende kan man resonnere på mange andre saksfelt. Psykiatri og barnevern krever fagmiljøer av en viss størrelse, og det er en fordel med relativt store fagenheter. Samtidig er ansvarspulverisering et av de store problemene. Man får ikke orden på den lovfestede individuelle planen, og det er ikke en person eller en tjeneste som tar ansvar for pasienten/klienten/brukeren. I en liten kommune erdet vanskeligere å vri seg unna ansvar.

Det fascinerende er at den spesialiseringen og globaliseringen som opphever grenser, også skaper et sterkt behov for grenser. Behovet er ikke bare følt, eller basert på usikkerhet fordi alt begynner å flyte. Nei, det er høyst reelt, og det kan argumenteres for rasjonelt. Noen må passe på spesialistene, og noen må passe på de der ute i den store verden som setter stadig flere rammebetingelser for oss alle. Disse noen kan ikke være enkeltpersoner, men de må være så få at de har en sterk følelse av skjebnefellesskap.

Teoretisk sett trenger de ikke å være i en liten kommune. Man kan tenke seg mange andre små enheter som gir en sterk tilhørighetsfølelse, men i en politisk sammenheng er det forvaltningsnivået som betyr noe.

Den kalde analysen tilsier at små kommuner kan være bra.

Skrevet av: Aslak Bonde