Fylkesmannens innsigelser

Norge har tilsynelatende en av verdens mest utviklede demokratiske styringsmodeller. Lovverket definerer også hvilke oppgaver som hører hjemme på de ulike styringsnivåene og hvilken makt og myndighet, samt plikter de forskjellige folkevalgte organer har. Tilliten mellom styringsnivåene burde således være helt på topp og det burde være topp interessant for folk som ønsker å være med på å utvikle vårt samfunn til å delta i de politiske partier og på den måten påvirke hele det norske samfunn.

Men er det sånn? Nei, dessverre så er det i vårt lovverk også lagt inn så mange kontrollfunksjoner at det meste av makta blir flyttet fra de folkevalgte organer lokalt og over til de mer byråkratisk styrte organer.

Planloven legger opp til en prosess med involvering av befolkningen sammen med kommunestyret når en kommuneplan skal rulleres. Kommunestyret er planmyndighet etter loven. En kommuneplanprosess er omfattende og kan bli ytterligere forlenget dersom innsigelser blir brukt og disse fører til avgjørelse i Miljøverndepartementet. Da nærmer jeg meg sakens kjerne som er innsigelsesmyndigheten som er gitt i plan- og bygningslovens § 5–4. Her står det i 1. ledd:

«Berørt statlig og regionalt organ kan fremme innsigelse til forslag til kommuneplanens arealdel og reguleringsplan i spørsmål som er av nasjonal eller vesentlig regional betydning eller som av andre grunner er av vesentlig betydning for vedkommende organs saksområde».

Det er vedkommende myndighet selv som skjønnsmessig avgjør om spørsmål er av nasjonal eller vesentlig regional betydning. Dette betyr at f.eks. Fylkesmannens miljøvernavdeling og landbruksavdeling gjør sin selvstendige vurdering av dette spørsmål uavhengig av hvilken omfattende demokratisk prosess som er ført i kommunen for å komme fram til fremlagt forslag til kommuneplan.

Det heter seg riktignok at disse myndigheter skal legge vekt på det lokale selvstyret i vurderingen av om det skal fremmes innsigelse, men etter snart 50 års politisk og administrativ erfaring, har jeg aldri opplevd at dette har blitt vektlagt.

Derimot har jeg opplevd at tilnærmet samtlige forslag fremmet i Nedre Eiker kommunes forslag til kommuneplan for perioden 2010 -2021 hadde så stor «nasjonal og vesentlig regional betydning» at de ga grunnlag for innsigelse. Det vil si at hele den demokratiske prosess som ble gjennomført i henhold til loven var bortkastet. Jeg vet at Nedre Eiker kommune ikke er aleine om denne erfaringen om andre myndigheters praktisering og bruk av innsigelsesretten.

Ja da, jeg kjenner argumentene for å opprettholde innsigelsesadgangen. Politikerne som lar seg presse av lokale interesser til å fremme forslag, manglende prinsippfasthet i de politiske miljøer, manglende lokal evne til å se helheten i landssammenheng osv. osv. Jeg har hørt dem alle sammen mer enn en gang, men det store spørsmålet er:

Hva er det som gir innsigelsesmyndighetene større troverdighet i disse vurderingene enn de folkevalgte representanter i samspill med sine velgere?

Min erfaring tilsier at det er de lokale vurderingene som har troverdighet.

Retten til innsigelse er gitt gjennom loven, det vil si at det Stortingets vekslende flertall som fastsetter lovene. I dette tilfellet er det min klare påstand at de partier som står bak innsigelsesparagrafen i realiteten uttrykker mistillit til vårt folkevalgte demokrati, mistillit til sine partifeller i fylkeskommuner og kommuner, mistillit til sin egen organisasjon og sine egne politiske programmer. Kan vårtfolkevalgte demokrati leve med dette over tid?

Jeg reiser dette spørsmålet nå som vi står foran et valg hvor det skal velges nye representanter til fylkesting og kommunestyrer. Det er et faktum at rekrutteringen til politiske partier og viljen til å stille til valg har blitt mindre og mindre i de seinere år.

Jeg konstaterer at lokaldemokratiets arbeidsvilkår er så vesentlig redusert de siste 30 år at det for min egen del ikke er aktuelt å gjenoppta politisk arbeid i fremtiden. Hvorfor i all verden skal jeg gjøre det når makten faktisk er tatt fra kommunene og overført til statens forlengede byråkratiske arm hos Fylkesmennene.

For mange år siden lo vi godt av en britisk komiserie kalt «Ja vel, herr statsråd» som fremstilte byråkratiets makt overfor politikerne på en fortreffelig måte. Dessverre er serien enda mer aktuell i dag og den er blitt det på grunn av at stortingspolitikernes egne lover undergraver lokaldemokratiet.

Min konklusjon og utfordring blir derfor: Fjern innsigelsesadgangen fra plan og bygningsloven – vis tillit til lokaldemokratiet!

Skrevet av: Tor Harald Skaug, fagansvarlig for utvikling i Nedre Eiker kommune