Funksjonshemmede tilbake til institusjonene

Ansvarsreformen ble iverksatt i 1991. Det er grunn til å minne hverandre på hvorfor den ble vedtatt og hva som ble vedtatt. Utallige overgrep i ulike HVPU-institusjoner ble avslørt. Et utvalg ble satt ned. Utgangspunktet for utvalgets arbeid var de store sentralinstitusjonene. Konklusjonen utvalget kom med overrasket mange. Det var ikke bare størrelsen på institusjonene som gjorde at så mye gikk galt, det var måten å organisere tilbudet på. Ansvarsreformen ble iverksatt i 1991. Utviklingshemmede skulle bo i ordinære bomiljøer. Maksimum fem personer skulle kunne dele en bolig. Flere enn det måtte det søkes departementet om dispensasjon for – og slike satt langt, langt inne!

Det var to enstemmige storting som vedtok reformen. Det var to ulike regjeringer – en sosialistisk og en borgerlig – som sto bak reformen. Den var sterkt faglig forankret. Det er siden den gang ikke fattet nye og endrede vedtak i Stortinget. De nasjonale føringene er de samme. Det er heller ikke gjort noen faglig gjennomgang som viser at reformen er et feilslag. Historieløst siger likevel det ene institusjonslignende boligtilbudet inn over oss etter det andre. I Østre Toten bygges det 16 samlokaliserte boliger. Den lokale foreldreforeninga protesterte, Norsk Forbund for Utviklingshemmede (NFU) protesterte, Fylkesrådet for likestilling av funksjonshemmede protesterte og Norges Handikapforbund Innlandet protesterte. Likevel kjørte administrativ og politisk ledelse videre. Brukermedvirkning åpenbart kun når brukerstandpunktet sammenfaller med kommunens interesser. Vedtatt er vedtatt – uansett. På Hamar åpnet de nylig 13 «boliger» for «godt fungerende utviklingshemmede». Tilsvarende skjer over det ganske land – noen steder større, andre steder hårfint mindre. Uansett større enn forutsetningene i ansvarsreformen, til og med større enn det som ble bygget i HVPU-regi på 1980 tallet.

Det er ikke bare utviklingshemmede som er tiltenkt botilbud i disse nye institusjonene. Mennesker med ulike og for den saks skyld sammensatte funksjonsnedsettelser skal også inn i disse oppsamlingsplassene. Effektive tjenester må vite! Bakgrunnen for konklusjonene i ansvarsreformen er glemt, det vil si – ikke glemt, men fortrengt. Gamle argumenter for samlokalisering blir funnet fram fra skuffer i kommoder som de fleste av oss trodde var kastet på historiens søppelfylling for lengst.

Økonomi – forkledt som faglighet – er den egentlige bakgrunnen for vedtaket både i Østre Toten og i alle de andre kommunene som bedriver denne uønskede resirkuleringa. Troen på at det blir billigere å drifte når flere er samlet på et lite område er ledestjerna for vedtakene. Jeg tror regnemakerne gjør regning uten vert. Billigere – kanskje i en oppstartsperiode. Men det vi vet der gruppetenkningen og det rasjonelle tar over for individuell mestring og tilrettelegging, er at det ofte fører til lært hjelpeløshet. En hjelpeløshet som etter ganske så kort tid fører til økt behov for bemanning, og da blir billig dyrekjøpt!

Det er ikke lenger en tendens til at vi får institusjonene tilbake for funksjonshemmede, det er en hovedretning. Det som skjer på dette området viser med overtydelighet hva kommunalt selvstyre fører til når sentrale myndigheter legger det døve øret til. Jeg har på dette området mistet troen på Kommune-Norge. Halmstrået mitt er at sentrale myndigheter tar hånd i hanke og står opp for egne vedtak og enkeltmenneskers verdighet.