Framtida for lokaldemokratiet

Jeg har Haga mistenkt for å forholde seg til et idealbilde av lokalpolitikeren og en kommunal virkelighet som kanskje er både 20 og 30 år gammel. Profesjonalisering og delegering med større fullmakter til administrasjonen er et resultat av nokså massiv utbygging av tjenestetilbud og nye forvaltningsoppgaver, særlig på 1980- og 1990-tallet.

Det er ingen fornuftig bruk av ressurser at politikere skal arbeide med detaljsaker. Det er av flere årsaker heller ikke heldig at politikere skal «konkurrere» med ansatte med til dels lang fagutdanning innenfor sitt felt om å ivareta faglighet og sikre kvalitet i enkeltsaker.

I den grad «rådmannsveldet» er en trussel mot et vitalt lokaldemokrati, er det verdt å ta statsrådens utsagn på alvor. Jeg tror de aller færreste rådmenn vil motsette seg å forholde seg til sterkere, mer myndige og kompetente lokalpolitikere - politikere som er godt skolerte og prinsipielt og helhetlig tenkende.

Det som imidlertid burde bekymre statsråden atskillig mer i forhold til å sikre et levende lokaldemokrati, er statens styring av de ulike tjenesteområdene. Min påstand er at statens måte å styre på har svekket kommunenes evne til å utforme en egen politikk nokså radikalt. Kommunesektoren har riktignok oppnådd stor frihet til organisering, og systemer for rammestyring og rammefinansiering er innført. Men de statlige sektorene konkurrerer nå nærmest med hverandre i å innføre spesielle virkemidler slik at kommunene nettopp ikke skal nedprioritere «deres» oppgaver. Lovgivning og rettighetsfesting, forskrifter og rundskriv, rapporterings- og kontrollrutiner, og ikke minst nye tilsynsregimer, er elementer i dette.

Forskere har kalt dette «mistillitsbaserte virkemidler». Måten staten tidligere sørget for at kommunene løste velferdsoppgaver på, var basert på utstrakt tillit - det var få virkemidler rettet inn mot kontroll og oppfølging av hvordan kommunene løste oppgavene.

Oppfatningen på statlig nivå syntes å være at oppgavene ble løst godt nok ut fra lokale forutsetninger, selv om det kanskje ikke bestandig var i tråd med sentrale intensjoner. Men i dette lå også rommet for lokalt utformet politikk.

Lite av politikken som Stortinget og regjeringen utøver overfor kommunene fortjener betegnelsen «overordnet kommunepolitikk». Burde ikke nettopp kjernen i en slik politikk være å sikre rom for lokale prioriteringer og frihet til å utforme politikk ut fra lokale forutsetninger? Lokaldemokratiet har bare mening i en slik setting. En meningsfylt kommunepolitikerrolle utformes også best under slike betingelser.

For å gjøre det mulig for lokalpolitikerne å ta tilbake makten, burde kommunalminister Åslaug Haga definitivt ta en samtale med for eksempel statsrådskollegene Bjarne Håkon Hanssen og Øystein Djupedal for å få disse med på en kursendring. Uten at de tunge sektordepartementene bidrar til kursendring, kan Haga skrike seg hes om at lokalpolitikerne må ta tilbake makten, uten at det har større betydning for styring og prioritering i norske kommuner. Og lokaldemokratiet vil fortsatt være i forvitring.

Skrevet av: Jon Ola Kroken