Fra Paris til Porsanger og Porsgrunn

Klimakonferansen i Rio i 1992 ble tatt hjem til norske kommuner gjennom slagordet «Fra Rio til Roa» og gjennom Lokal Agenda 21.

Ideen om å tenke globalt og handle lokalt er minst like aktuell i dag. Kommuner og fylkeskommuner vil spille en avgjørende rolle når Norge nå skal utvikle seg til et lavutslippssamfunn.

Klimaavtalen det ble enighet om under COP 21 i Paris, er bedre enn de fleste optimister hadde håpet på, selv om den egentlig ikke er spesielt ambisiøs.

Retningen avtalen peker ut er likevel ikke til å misforstå: Det grønne skiftet skal ut av festtalene og inn i beslutningene som tas. Utslippet av klimagasser skal ned.

Rio-konferansen var første gangen FN satte bærekraftig utvikling på den globale agendaen. I etterkant av møtet ble norske kommuner oppfordret til å ta ansvar for å følge opp avtaledokumentet, Agenda 21, og lage sin lokale agenda 21 – derav slagordet «Fra Rio til Roa».

I 1995 ble jeg valgt inn i kommunestyret i Nittedal. Vi omformulerte slagordet til «Fra Rio til Rotnes», og satte i gang arbeidet med å lage vår egen Agenda 21. Vi syntes det var vanskelig å være konkrete, mulighetsrommet var begrenset.

Nå, i 2016, har kommunene helt andre virkemidler til rådighet. Teknologien har kommet lenger, og vi vet mer om hvilke løsninger som fungerer. I 2016 vil det også bli stilt helt andre forventninger til resultater enn på slutten av 90-tallet. Utslippskutt vil ikke lenger være noe de spesielt interesserte beskjeftiger seg med, det vil være en av kjerneoppgavene til forvaltningen.

Her er alle forvaltningsnivåene viktige, men mange av de faktiske tiltakene vil skje på kommunalt og fylkeskommunalt nivå. Det anslås at minst 20 prosent av Norges samlete utslipp er omfattet av kommunale og fylkeskommunale virkemidler.

Det er mange kommuner som tar ansvar. Hamar har som mål å bli Norges grønne hovedstad. Oslo har en nullutslippsvisjon for 2050. I Hurdal er målsettingen å bli Norges første pluss-samfunn.

I flere kommuner bygges det nå barnehager, skoler og helsebygg som produserer mer energi enn de bruker i løpet av levetiden.

For at Norge skal lykkes med å kutte klimagassutslipp, må derfor kommunene og fylkeskommunene ta ansvar og gå foran på viktige områder i samfunnet. Dette handler blant annet om å velge klimavennlige bygg og legge til rette for at folk skal kunne redusere karbonfotavtrykket sitt gjennom å gå, sykle eller bruke kollektivtransport i det daglige.

Men vedtak om klimavennlige bygg og visjoner om nullutslipp må nå inn i alle landets kommunestyresaler. For norske kommuner er det derfor på tide å lage nye lokale agendaer – fra Paris til Porsanger, Porsgrunn og resten av landets kommuner. Dette handler om å sette fingeren på utfordringene i hver enkelt kommune og finne løsninger som fungerer lokalt.

Om dette gjøres gjennom helt nye klimaplaner eller gjennom ambisiøse oppdateringer av kommuneplaner, er mindre viktig. Hensikten er å sette høye mål – og enda viktigere, gjennomføre dem.

Investeringene som skjer ute i kommunene, er langsiktige. Bygg og infrastruktur som er på tegnebrettet i dag, skal leve med oss i mange tiår framover. For at Norge samlet og de enkelte kommunene for seg skal ha noen sjanse til å nå utslippsmålsettingene for 2030 og 2050, er det derfor avgjørende at dagens investeringer vil leve opp til disse målene.

Typisk for slike lavutslippsinvesteringer er at de har en noe høyere innkjøpskostnad, men at de betaler seg tilbake over tid gjennom lavere energiutgifter. Det er ikke vanskelig å forstå at det kan være utfordrende å finne rom for slike ekstrakostnader i en presset kommuneøkonomi, men om kommuneøkonomene klarer å være langsynte, vil de se at å velge grønt lønner seg – både for kommunekassen og for klimaet.