Fra Jungfrukällen til Fucking Åmål

Den svenske fylkeskommunen, eller landstinget, er i likhet med den norske ingen stor kulturpolitisk aktør. Det er staten og kommunene som bruker penger på kultur. Innenfor filmsektoren har imidlertid bildet vært enda skjevere. Her er det staten som er den store aktøren. Likevel er det nettopp landstingenes engasjement som har endret situasjonen i svensk filmproduksjon.

Den svenske filmpolitikken har lenge vært preget av én dominerende aktør. I 1963 ble Svenska filminstitutet opprettet. Staten hadde da lagt en avgift på kinobilletter i noen tiår. Filminstituttet skulle fungere som et frittstående organ med formål å fordele inntektene fra avgiften til filmprosjekter. Midlene ble hovedsakelig utdelt på bakgrunn av to ulike ideer. For det første skulle filmer av høy kvalitet støttes, og for det andre skulle filmer med mange besøkende støttes. Denne filmpolitiske løsningen gjorde at filminstituttet fikk en mektig posisjon i svensk filmpolitikk. Ifølge den svenske forskeren Roger Blomgren, var de i prinsippet den eneste makthaveren i svensk filmpolitikk fram til de regionale filmproduksjonsselskapene dukket opp.

Under dette tobente systemet, der kvalitet og antall besøkende var det avgjørende for offentlig støtte, forble filmproduksjonen i Sverige sterkt sentralisert. Det var i Stockholm film ble spilt inn og produsert, og det var hit pengene fra filminstituttet fant veien. Og filminstituttet fikk sitte nærmest alene og bestemme hva som var film av høy kvalitet og hvem som dermed fikk støtte.

I dag er situasjonen i Sverige en helt annen. Den såkalte Stockholms-dominansen er brutt. Tre regionale filmproduksjonsselskaper står nå bak over halvparten av den svenske filmproduksjonen. Antall filmer som produseres i Stockholm er redusert, og de svenske filmavtalene inkluderer nå direkte støtte til regional langfilmproduksjon.

I 1992 gikk landstingene Älvsborg og Bohuslän sammen og startet et regionalt filmverksted for barn og ungdom, akkurat som mange andre landsting gjorde på denne tiden. Men dette filmverkstedet ønsket å utvikle seg. De ønsket ikke bare å lære barn og amatører om film, de ville selv produsere film. En parallell prosess fant sted i Nordbotten og senere i Skåne.

De to landstingene, Älvsborg og Bohuslän, lykkes i sin ambisjon om å skape film. Film i Väst, som deres selskap ble hetende, startet i 1996 å produsere langfilm i Trollhättan kommune. Oppstarten skjedde uten statlig støtte, men Sveriges EU-medlemskap hadde åpnet dørene til helt andre pengekilder. Allerede i 1998 fikk selskapet en kjempesuksess med filmen «Fucking Åmål». Regissert av den da ukjente Lukas Moodysson ble den sett av nesten en million svensker.

Siden den gang har Film i Västs filmer vunnet prestisjetunge priser ved internasjonale filmfestivaler, og store stjerner som Nicole Kidman og Lauren Bacall har spilt inn filmer i Trollhättan. Siste nytt er at den danske regissøren Lars von Trier har lokalisert deler av sitt filmselskap, Zentropa, til Trollhättan.

Økonomisk går det også godt for Film i Väst. I 2009 investerte selskapet 73 millioner i film- og TV-prosjekter, noe som utløste over 1 milliard svenske kroner til de samme prosjektene fra andre finansieringskilder, ifølge organisasjonens årsmelding.

Konsekvensene av de tre regionale filmproduksjonsselskapene er større enn deres økonomiske suksess. Svensk filmpolitikk på nasjonalt nivå er blitt endret av fylkeskommunenes inntog i filmskaping. Den mest åpenbare konsekvensen er at det eretablert en ny form for økonomisk støtte fra nasjonalt hold der de regionale selskapene får direkte støtte. Dette innebærer at den svenske filmpolitikken har fått et tredje ben å stå på hva angår økonomisk støtte.

Regionaliseringen har også den følgen at det nå sitter flere rundt bordet og bestemmer hvem som skal få penger. Det er ikke lenger filminstituttet alene som bestemmer hvilke filmer som holder høy standard. Nå er det også tre andre institusjoner som har innflytelse. Denne utviklingen har bidratt til at nye navn utenfor Stockholm har fått muligheten til å skape film.

En annen konsekvens av de nye selskapenes suksess, er den regionale omfavnelse av kulturindustrien. For den nye regionen Västra Götaland, som nå eier Film i Väst, er filmproduksjonen både regional kulturpolitikk og nærings- og utviklingspolitikk.

For kommunen Trollhättan, som huser Film i Väst, er det næringspolitiske aspektet enda tydeligere. Når Trollhättans storindustri som SAAB og Volvo Aero nå er i krise, gir filmvirksomheten både positiv markedsføring og arbeidsplasser. 2.500 personer er i dag heltidsansatte innenfor film- og TV-bransjen i Västra Götaland.

Det svenske eksempelet er unikt og ikke en anbefaling til alle fylkeskommuner om å starte filmproduksjon. Men det er også et eksempel på at det ikke alltid er nasjonale institusjoner som driver innovasjon og skaper endring. Noen ganger er det fylkeskommunene som skaper ny statlig politikk.

Skrevet av: Aase Marthe J. Horrigmo er doktorgradsstipendiat ved Universitetet i Agder