Annonse
Debatt
Forskrifter kan sikre barn et godt krisesentertilbud
Krisesenterloven som trådte i kraft fra nyttår varsler nye og viktige endringer. Den viktigste er at alle norske kommuner nå pålegges ved lov å tilby kvinner, menn og barn et godt og helhetlig krisesentertilbud. Intensjonen med lovpåleggingen har vært å utjevne forskjeller og skape et godt og likeverdig tilbud over hele landet.
Tradisjonelt har etnisk norske kvinner vært den primære målgruppen for krisesentrene. Det har sin bakgrunn i at krisesentrene i sin tid var en del av den kvinnepolitiske bevegelsen.
I løpet av det siste tiåret har imidlertid nye brukergrupper kommet til. Kvinner med minoritetsbakgrunn utgjør nå over halvparten av brukerne ved krisesentrene. I tillegg er de fleste krisesentre blitt mer oppmerksomme på barna som kommer til krisesenteret sammen med mor.
Krisesenterloven påbyr kommunene å sørge for et individuelt tilpasset krisesentertilbud i forhold til etnisitet, språk, kjønn, alder, funksjonsnedsettelser og voldserfaringer. Det betyr at målgruppen for krisesentertilbudet er mye større og mer mangfoldig enn den opprinnelig. Dette vil være en stor utfordring for kommunene og for eksisterende krisesentre som skal bidra til at det lovpålagte tilbudet kommer på plass.
Hittil har det vært lovens kjønnsnøytrale utforming som har fått mest oppmerksomhet:
Skal voldsutsatte menn og kvinner bo i samme hus? Skal de kunne gå igjennom den samme døra og skal de kunne bruke samme utearealene?
Norsk Krisesenterforbund er bekymret for at den til tider gammelfeministiske debatten der menn utgjør en trussel i kraft av sitt kjønn, vil kunne overskygge og hemme andre og mer viktige debatter, som for eksempel hvordan krisesentrene best kan ivareta barns behov og rettigheter.
Norsk Krisesenterforbund har i mange sammenhenger hevdet at verdigrunnlaget på krisesentrene må tilpasses den virkelighet vi lever i. Organisasjonen er opptatt av hvordan krisesenterloven skal kunne være med å styrke tilbudet til kvinner, menn og barn utsatt for vold i nære relasjoner. Vi er imidlertid bekymret for at loven og forarbeidene er altfor lite konkrete til at intensjonene om et bedre krisesentertilbud vil kunne innfris. Norske kommuner må være seg sitt ansvar bevisst når de nå skal beslutte hvordan krisesentertilbudet skal utformes i deres kommune.
De statlige myndighetene må så ta sin del av ansvaret ved å etablere konkrete forskrifter som sikrer hele målgruppen et godt krisesentertilbud. Loven gir allerede hjemmel for å utarbeide forskrifter i forhold til trygghet og sikkerhet, samt krav til kompetanse.
Norsk Krisesenterforbund ønsker i tillegg forskrifter som skal sikre kvaliteten på tilbudene til barn etter mal av kvalitetsforskriftene knyttet til Lov om barnevern.
Fra januar i år har Statens helsetilsyn overtatt det overordnede faglige ansvaret for tilsynet med barnevernet. Barne-, likestillings- og inkluderingsminister Audun Lysbakken uttaler i den forbindelse at det er viktig for ham å være sikker på at barn og unge får de tjenester og tiltak som de har krav på. Hvorfor er det ikke legitimt å kreve det samme for barn på krisesentre?
