Fordommer og fordeling

Jeg iler til med det samme og angir meg sjøl - jeg er en av dem. Jeg sier det uten blygsel og har enda til ikke vett til å skjemmes over mitt geografiske opphav.

I Norge finnes det en masse stigmatiserte myter: Sunnmøringer er arbeidsomme, men griske. Nordlendinger er late, men artige, drikker mye og banner enda mer. Sørlendinger er milde, lavmælte og full av kristelig dobbeltmoral. Alle som heter Raymond og er fra Østfold, er teite.

Slik kan man oppsummere egne og andres fordommer. Slike fordommer kan være skapt gjennom mediene, gjennom andres oppfatninger eller er bare kommet rekende på ei fjøl. Fordommer bygger ikke på kunnskap, men på det motsatte - mangel på kunnskap.

Nå kan det jo være greit å tilhøre Norges pariakaste - nordlendingene - for da er det jo en mulighet for at man med minimal innsats kan få positiv omtale. For eksempel hvis jeg som ordfører har et foredrag og anfører at det går faktisk ganske bra i Måsøy, staten trenger ikke å slette gjelda vår, vi skal nedbetale sjøl og lignende.

Hva skjer da? Jeg får forundrete, men samtidig vantro blikk. Etterpå får jeg gjerne klapp på skulderen, med kommentarer om at det var hyggelig å høre hvordan det var i nord. Min umiddelbare reaksjon er at det skal ikke store innsatsen til før en forbedrer andres holdninger til oss nordfra. Sånn sett er det en takknemlig og hyggelig jobb.

Det som er interessant å drøfte og dvele ved, er om de ulike områdene i landet bør behandles ulikt. Det gjøres i dag. Vi har kriterier i rammeoverføringene som skal fange opp geografiske forskjeller, bosettingsmønster, innbyggerantall, befolkningssammensetning o.l.

De fleste synes kriteriene er greie hvis de faller ut til fordel for en sjøl, og synes de er desto dårligere dersom andre nyter godt av dem. Norge har hatt tradisjon på å drive en utjevnende politikk i forhold til distrikt, likestilling, landbruk, innvandrere og urbefolkning, bare for å nevne noen områder.

Flere av disse områdene er satt under kraftig press, og mest presset er kanskje distriktspolitikken. Det synes som om flere og flere av innbyggerne i Norge kun har fokus på seg sjøl, ikke fellesskapet og helheten i landet.

Men landet Norge hadde greid seg dårlig, hvis det bare hadde bestått av de mest folketette områdene på Østlandet. Det er mangfoldet og ressursene våre som er landets styrke. For turistene er det landets vakre natur, som Vestlandets fjorder, Helgelands skjærgård og Nord-Norges midnattssol som er ressursen og trekkplasteret.

For økonomien er det olje- og gassforekomstene som ligger utenfor vår langstrakte kyst. Oljen har brakt vekst til Rogaland og resten av Norge. Det ville være utenkelig at det skulle være en inntekt som bare skulle genereres der oljen var tatt opp og ikke komme fellesskapet til gode.

Slik kan vi gå gjennom sektor for sektor og vise fordelene av å tenke helhetlig på dette landet. Vi som bebor dette langstrakte, vakre landet er så heldige å være født på et sted på kloden hvor det finnes utnyttbare naturressurser. Det er lett å glemme i disse valgkamptider, hvor man av og til kan få følelsen av at man bor i et land på randen av sammenbrudd hvor ingenting fungerer. I noen uker fram til valget framstår landet som en jammerdal. Det er vel flere enn jeg som er søkk lei av klagingen. Selvfølgelig har vi en masse områder i landet med kraftige forbedringspotensial, men i det store bildet har vi det bra og har et hjemland som mange av verdens innbyggere misunner oss.

Men Norge ble et enda bedre land å bo i hvis vi innbyggere var litt mer takknemlig for vår velferd, litt mer optimistiske og med litt romsligere holdninger til fellesskapet.

Landet er i etterkrigstida bygd opp på en usedvanlig vellykket blandingsøkonomi, hvor private næringsdrivende har vært en pilar og store, statligeselskap har vært en annen.

Nå er musikken at det ikke er bra at statlige selskaper tjener store penger til fellesskapets beste og derfor må selges ut til private.

Logikken er for meg en gåte. Jeg synes det er flott at staten tjener gode penger. Det trengs til vår velferd, til barnehager og sykehjem, til sykepenger og skoler. Med staten som kapitalist kan vi i hvert fall være sikker på at pengene kommer tilbake til fellesskapet - det skjer ikke alltid med private investorer.

Og staten er en kapitalist, det trenger ingen å tvile på, det er bare å se på hva staten tar i utbytte fra sine store selskaper.

Når statsbudsjettet legges fram i oktober, takker jeg pent for overføringene som gjør at vi kan forvalte og utvikle velferd i hele landet.

Selv om det er aldri så mye valgkamp, så synes jeg Norge er et godt land å bo i!

Skrevet av: Ingalill Olsen