Debatt
For mye regjeringstran
De nylig publiserte regnskapstallene viser en kommunesektor totalt ute av økonomisk balanse. Er det på tide å dra i håndbrekket?
Det er de færreste av oss som har noe særlig lidenskapelig forhold til regnskapstall. De er liksom snøen som falt i fjor, minner fra en svunnet tid eller rett og slett kompliserte, tekniske og kjedelige. Å avlegge regnskap minner litt om å rake løv. Vi vet at det må gjøres for at plenen skal gro til våren, men vi gruer oss i det lengste og utfører som regel oppgaven uten enhver form for begeistring.
Hvis vi ikke raker løvet, blir plenen fort til mose. Slik er det med kommuneregnskap også. Dersom vi ikke tar hensyn til resultatene, forsvinner mulighetene for sunn og langsiktig vekst. Regnskapsresultatene for 2008 viser at den kommunale plenen er i ferd med å visne.
Tallene som nå er publisert gjennom kommune-stat rapporteringen (KOSTRA) i Statistisk sentralbyrå gir beskjed om at kommunene har et utgiftsnivå som er for høyt i forhold til inntektene. Kommunene har tilpasset sitt driftsnivå til en høy vekst i inntektene som kom i 2006, økt låneopptaket kraftig og satt i gang mange nye investeringer. Når de såkalt frie inntektene (skatt og rammeoverføringer) faller i 2007 og 2008, er resultatet at rekordmange kommuner får negative netto driftsresultater. Konsekvensen er en kommuneøkonomi ute av balanse, og ute av stand til å bygge opp buffere eller delfinansiere nye investeringer med egne midler. Det lokalpolitiske økonomiske handlingsrommet har forsvunnet.
Til dette problemet vil gjerne Finansdepartementet påpeke at det er kommunenes eget ansvar å tilpasse utgiftene til inntektene, og at de slik sett har seg selv å skylde for at de har kommet i et økonomisk uføre. Men det egentlige problemet er et annet. Det er at kommunene har tatt for mye regjeringstran.
Ansett flere sykepleiere og omsorgsarbeidere, øk lærertettheten i skolen, styrk kompetansen i barnevernet, hev satsene for sosialhjelp, sats mer på kultur og moderniser bygningsmassen har vært regjeringens klare beskjeder til kommunene. Kommunene har fulgt oppskriften, og lagt til litt ekstra gjennom å ta opp nye lån. Dermed har plenen fremstått som grønn og fin de siste årene. Men nå er mosebunnen i ferd med å titte fram. Spørsmålet er om plenen kan reddes ved å hive på mer gjødsel i form av frie inntekter, eller om hele systemet for drift av kommunale hager bør legges om?
I statlige kretser er det en utbredt oppfatning at kommunene egner seg godt som instrument i konjunkturpolitikken. Det gjør de ikke. Eldres behov for pleie- og omsorg, eller unges behov for god undervisning er relativt uavhengig av de økonomiske konjunkturene. Kommunene er nødt til å ha en viss planleggingshorisont på denne typen tjenester. For å si det litt enkelt: Man kan ikke skrive eldre mennesker inn eller ut av sykehjem i takt med økonomiske svingninger i nasjonaløkonomien.
Eller utlagt med støtte i empirien: Hvis det bevilges en milliard kroner mer til kommunene, kan det forventes at kommunene bruker en tredjedel av denne milliarden det første året, ca. to tredjedeler det andre året, og vesentlig mer enn en milliard det tredje året. Det siste fordi kommunene da vil ha tilpasset seg gjennom å foreta økt opplåning, og derfor vil bruke mer enn den milliarden som er bevilget. Kommunenes tilpasning er med andre ord langsiktig, mens statens budsjettpolitikk er kortsiktig. Dermed oppstår følgende problemer: Staten tror den kan styre kommunesektoren også på kort sikt, men kan det i realiteten ikke. Kommunene på sin side tror det lønner seg å gjøre som staten sier, men staten sier i realiteten flere ting på en gang, så her må kommunene velge hvilke signaler de vil følge.
Løsningen på problemet trenger ikke nødvendigvis være mer penger. Det kan like gjerne være mer langsiktighet og mer forutsigbarhet. Kommunene er pålagt å lage fireårsplaner for sin virksomhet. Det burde være et minimumskrav til staten at den gjør det samme for sin virksomhet overfor kommunene.Kommunene er også pålagt å se sine tjenester i sammenheng, og får stadig på pukkelen fra statlige tilsynsvirksomheter - for øvrig en bransje i sterk vekst - for at de ikke evner å gjøre dette i tilstrekkelig grad. I staten derimot er murene mellom departementene ofte høye og solide: Lovgivningen følger gjerne departementsgrensene og de særdepartementale målsettingene er notorisk kryssende. Midt i kryssilden - mellom målene om økonomisk balanse og flere årsverk til velferd - finner vi kommunene.
Spørsmålet er om vi ikke er tjent med at vi i årene som kommer satser mindre på regjeringstran og mer på lokale brygg. Om ikke annet blir det i hvert fall lettere å avgjøre skyldspørsmålet neste gang kommuneøkonomien går av hengslene.