Folkehelse for langsiktig til å prioriteres?

Tabloid mediedekning bidrar heller ikke til langsiktighet. Det skal visjoner, politisk mot og selvsikkerhet til for å sette disse sakene på dagsordenen i valgkampen når resultatene først kommer om tiår.

Mangel på fysisk aktivitet koster det svenske samfunnet 6 milliarder kroner hvert år i form av produksjonsbortfall, sykehusopphold, legemidler m.m. I Norge bruker vi årlig 3,2 milliarder til blodtrykksmedisin, kolesterolsenkende midler, antidepressiva og sovemedisin. Vesentlige deler kunne vært spart om flere var moderat fysisk aktive hver dag. Likevel blir det i et kortsiktig perspektiv enklere å prioritere sykehuskøer og reparasjonstiltak.

Verdien av friluftsliv for folkehelsa er vel dokumentert. I tillegg til fysisk aktivitet gir friluftsliv naturopplevelser, ro, stillhet og mulighet for godt sosialt samvær, slik at hele menneskets helse og trivsel fremmes.

Videre er friluftsliv en del av vår kultur, koster lite å tilrettelegge og har potensial for å aktivisere mange. Det var bakgrunnen for at en samlet energi- og miljøkomité, med unntak av Fremskrittspartiet, ved siste budsjettbehandling uttalte at «tida er inne for et krafttak i folkehelsearbeidet med fokus på friluftsliv».

Fra årsskiftet blir folkehelsearbeid en lovfestet oppgave for fylkeskommunene. Samtidig overtar de hoveddelen av ansvar og oppgaver i friluftsarbeidet som en del av forvaltningsreformen. Det gir spennende muligheter.

Fylkesrådsleder- og ordførerkollegiet tok på sin årlige sommersamling fortjenstfullt opp folkehelsearbeidet i et notat til helse- og omsorgsminister Bjarne Håkon Hanssen. De krever 50 millioner kroner til den administrative oppfølgingen av at ansvaret lovfestes, og mener at folkehelsemilliarden bør realiseres i neste stortingsperiode.

Staten har et økonomisk ansvar for både folkehelse og friluftsliv, men det har også fylkeskommunene. Friluftsrådenes Landsforbund har spurt fylkeskommunene om bevilgningene til friluftsformål i 2009. Noen fylkeskommuner har en offensiv friluftspolitikk der folkehelsesatsing er en viktig begrunnelse og bruker flere millioner på arbeidet. Andre avspiser arbeidet med noen hundretusener, og noen har ikke engang rutiner for å besvare henvendelser.

Ingen er imot å satse på folkehelsearbeid. Det illustreres av en spørreundersøkelse Friluftslivets fellesorganisasjon (FRIFO) har utført. Av drøyt 100 listetopper fra alle partier er samtlige helt eller delvis enig i utsagnet: «Jeg vil fremme fysisk aktivitet og styrke friluftsliv vesentlig i folkehelsearbeidet». Vil så dette føre til at partiene setter folkehelse på dagsorden i valgkampen, og kommer det et løft i bevilgningene på statsbudsjettet 2010?

Vil fylkeskommunene bare delta i den uforpliktende oppvarmingsøvelsen «forlang penger fra staten», eller er det en genuin vilje til å styrke folkehelsearbeidet som et fylkeskommunalt satsingsfelt, der friluftslivets unike potensial i vårt land utnyttes? Innen folkehelse, og for den saks skyld klima- og miljøarbeidet, er det så store uløste oppgave at visjonære og driftige fylkeskommuner avgjort har handlingsrom til å sette dagsordenen og gjennom resultatgivende arbeid dokumentere fylkeskommunenes berettigelse.