Folkeavstemning er å be om motstand

30. mai var det folkeavstemning i 47 kommuner hvor 37 sa nei og ti sa ja. Grunnen til det er at folket ikke vet hvordan framtiden kommer til å bli eller hvordan veien til denne framtiden blir. Folk stemmer på følelser, tro, håp og kjærlighet.

Selv har jeg jobber med store, strategiske endringer hos offentlige og private virksomheter i over 20 år.

Én av dem som har forsket mest på hvorfor store, strategiske endringer feiler, er Harvard University-professor John Kotter, som har skrevet en rekke fagbøker om emnet. Han sier at de tre første og viktigste punktene er:

1. En forståelse for at vi må endre (sence of urgency)

2. Sett sammen et endringsteam

3. Lag en visjon om hvor vi skal og hvordan vi kommer dit

Regjeringen ønsker å flytte makt og ansvar til større og mer robuste kommuner. Ordet robust brukes i stadig større grad, men hva mener vi med det? Og enda viktigere er svaret på spørsmålet, hvorfor det?

Regjeringens mål for en ny kommunereform er:

1. Gode og likeverdige tjenester til innbyggerne

2. Helhetlig og samordnet samfunnsutvikling

3. Bærekraftige og økonomisk robuste kommuner

4. Styrke lokaldemokratiet og gi større kommuner flere oppgaver

Jeg tror ikke alle som stemmer, kjenner målene. Dette er mål, men ikke god nok forklaring på hvorfor vi trenger en reform.

Hva er konsekvensene for brukerne ved for eksempel små fagmiljøer? Hva med barna i de kommuner som har en halv eller én stilling til barnevernet?

Det er et generelt problem i offentlig sektor at politikerne beslutter en reform, men de er for dårlige med å selge inn og få aksept for at dette er nødvendig.

Det mange spør seg om nå, er om kommunalminister Jan Tore Sanner tør å sette makt bak trusselen om tvangssammenslåing.

Å bruke et endringsteam krever at noen virkelig forbereder og detaljerer jobben som skal gjøres, og spesielt for neste punkt, som er å lage endringsvisjonen.

Jeg vet ikke hvor mange kommuner som har gjort dette, muligens de som allerede er blitt enige om å slå seg sammen. I de fleste aviser jeg leser, ser jeg stort sett ordførerne som fronter egne standpunkter.

I mitt nærområde er det tre ordførere som alle sier nei til sammenslåing. To av dem har gjennomført en folkeavstemning, den tredje en brukerundersøkelse.

Dessuten snakkes det om ganske lav valgdeltakelse. Hva sier det? Jeg tror mange er litt likegyldige. Vi brukere er opptatt av å få gode og likeverdige tjenester uansett hvor vi bor.

Å lage en visjon om hvor vi skal og hvordan vi kommer dit, er kanskje det viktigste punktet. Dette er budskapet som skal «selge» inn fordelene med at vi lager større og robuste kommuner, men også veien på hvordan komme dit.

Her er det viktig at ansatte og brukerne blir informert en endringsvisjonen. Dette er godt egnet til folkemøter hvor man legger opp til en dialog, slik at ansatte og brukere kan komme med forbedringsforslag. «Endringsteamet» er avhengig av det, for de kan ikke tenke på alt inne på et kontor.

Når det er gjort, kan man gjerne gjennomføre høringsrunder, folkeavstemninger eller innbyggerundersøkelser. Det offentlige benytter ofte høringer, også når det ikke er lovpålagt, og det er å be om motstand.

Det er også det som har skjedd nå med folkeavstemningene. Man ber om motstand, og da får Jan Tore Sanner en tøffere oppgave. Men regjeringen har fortsatt en mulighet til å selge inn hvorfor kommunereformen er viktig.