Debatt
Fokuser på variasjonen!
Per Aahlin fra Utdanningsforbundet fastslår i Kommunal Rapport 14. oktober at OECD-undersøkelsen Talis ikke er en tidsbruksundersøkelse. Det har han helt rett i.
Talis handler om betingelser for god undervisning og læring, og ungdomsskolelærernes tidsbruk har en svært beskjeden plass i undersøkelsen. Vi som har hatt ansvaret for Talis i Norge kan likevel ikke følge han når han mener at undersøkelsen er helt useriøs som tidsstudie.
I undersøkelsen blir lærerne bedt om å registrere antall klokketimer de bruker i en typisk skoleuke på tre formål: Undervisning, forberedelser og etterarbeid knyttet til undervisning, og administrative plikter som følger arbeidet som lærer. I tillegg er det en uspesifisert kategori for andre formål. Tidligere har Per Aahlin gjort et stort nummer av at bare en av fire norske lærere har brukt denne kategorien og ført det som bevis for at undersøkelsen ikke fungerer. Denne gangen er det registreringen av undervisningstiden det rettes fokus mot. Vi utelukker ikke at en del lærere kan ha unnlatt å registrere tid de burde ha registrert, og vi ser heller ikke bort fra at tid mellom undervisningsøkter kan ha blitt utelatt av enkelte. Det vi ikke kan følge Per Aahlin i, er at dette nærmest systematisk er utelatt. Det Per Aahlin dessuten synes å se helt bort fra er at en del lærere også kan ha registrert for mye tid. Tallmaterialet tyder da også på det. De som har registrert for lite tid og de som har registrert for mye vil dermed til sammen bidra til den statistiske usikkerheten som ligger i resultatene. Denne usikkerheten gjør at det må tas forbehold, og det mener vi da også at vi har gjort.
Per Aahlin er enig med oss i at det er grunn til å undersøke nærmere hva som ligger bak den store variasjonen i tidsbruk og erkjenner at dette ikke bare kan knyttes til ulik forståelse av spørsmålet om arbeidstid. Variasjonen i tidsbruk har hele tiden vært vårt viktigste budskap når det gjelder denne delen av Talis. Våre regneeksempler gir som resultat at det i et lærerkollegium på 22 kan være så mange som fem (23 prosent) som jobber for lite, og like mange som har en ukentlig arbeidstid som overstiger det arbeidstidsavtalen tilsier. Hvis vi gir et solid rom for usikkerhet, og sier at prosentandelen ikke er 23, men 14, vil det fortsatt i det samme kollegiet være tre lærere som jobber for lite og like mange som jobber for mye. Det må være et problem for skolen. Når vi legger til at det også er betydelig variasjon mellom skoler, noe vi ønsker å komme tilbake til i seinere publisering, så har Skole-Norge et betydelig problem.