Flyktninger må møtes med respekt

I kraft av min stilling som flyktningkonsulent og med min bakgrunn som innvandrer, er jeg generelt opptatt av spørsmål som angår innvandringen til Norge. Får asylsøkere og flyktninger som kommer til Norge, den behandling de fortjener? Blir de møtt med respekt? Blir de oppmuntret til å beholde sin verdighet? Blir ressurssene som de bærer med seg til Norge, verdsatt og nyttiggjort av myndighetene?

Norge ble i 2008 kåret av FN som verdens nest beste land å bo i, etter å ha vært på første plass flere år på rad. Som følge av dette kan Norge være som en magnet for folk som, av forskjellige årsaker, ønsker seg et bedre liv enn det de har per i dag. Av disse utgjør asylsøkere en vesentlig andel. Det har også vært en fordobling i ankomst av asylsøkere fra 2007 til 2008. For å komme til Norge som asylsøker, er man tvunget til å ty til illegale virkemidler og reisemåter som er risikable og kostbare. Smuglervirksomhet er blitt en milliardindustri som blir drevet av folk med ulik bakgrunn - fra fjellbønder til brutale mafiabosser. Smuglere opererer også med ulike smuglerklasser - fra den komfortable med fly og fiks ferdig falskt pass, til reiser som kan vare i månedsvis på eselryggen, lasteplanet, til fots og i rustne holker. Det har vært en del mediefokusering på dette i den siste tiden.

Disse reisemåtene viser at det er meget krevende å klare å komme til Norge som asylsøker. Vedkommende må ha store ressurser i form av god helse og ikke minst kapital. En del reiser nesten halve kloden rundt for å komme til Norge. Enkelte, uavhengig av deres tidligere utdanningsbakgrunn, går gjennom et undervisningsopplegg hvor man lærer en del norsk før ankomst. Hva skjer når de endelig lykkes med å komme hit? Etter formalitetene som man må gjennom, blir vedkommende plassert på et asylmottak et eller annet sted i Norge.

Saksbehandlingstiden for søknad om asyl kan bli for lang for noen og oppholdstiden på mottaket kan variere fra tre måneder til flere år. Ventetiden blir opprivende for mange. Mange mister etter hvert motet og lysten og blir passive.

Forleden leste jeg et hefte som UDI har laget for å illustrere utviklingen i mottakssystemet gjennom 20 år. Heftet så flott ut i likhet med brosjyrer som er lagd av en del driftsoperatører om drift av sine mottak. Inntrykket jeg har fått fra min mangeårige erfaring med kontakt med asylmottakssystemet, og det jeg hører fra personer som kommunen har bosatt, gir meg et annet inntrykk enn det jeg fikk da jeg da jeg leste UDIs hefte. For å nevne noe: Mange får ikke den oppfølging de trenger i asylmottakene men blir tvert imot overlatt til seg selv, bruk av tolk er fraværende, informasjonsvirksomheten til beboere fungerer ikke tilfredsstillende og enkelte ansatte mangler rett og slett kompetanse og innsikt i flyktningarbeid. Det finnes ulike private driftsoperatører ute i markedet og det er vesentlige forskjeller mellom disse i måten mottakene blir drevet på. Hva slags kontroll- og oppfølgings system UDI har i forhold til mottaksdriften, er det verdt å stille spørsmål ved.

Det er ikke overraskende om langt opphold på et mindre veldrevet asylmottak, gjør at mange utvikler psykiske, somatiske eller psykosomatiske lidelser som gir seg utslag på forskjellige måter. Noen går som tikkende bomber som kan ramme uskyldige. Depresjon, posttraumatisk stress og angst er de begrepene som ofte blir brukt av sakkyndige for å beskrive asylsøkeres og flyktningers helsetilstand. Igjen reises det spørsmål ved om asylmottakene har nødvendige ressurser som kan avdekke slike problemer i en tidligere fase og om disse personene får nødvendig helseoppfølging. Det har også vært mediefokusering på en del uheldige episoder som har funnet sted her i landet de siste par årene. Det er tydelig at det svikter på dette området.

Bosetting av personer med helseproblemer og sammensatt problematikk blir derfor en meget utfordrende oppgavefor kommuner som bosetter flyktninger. Taushetsplikten og dårligere rutiner på mottakene hindrer kommunene i å få nok informasjon om flyktningenes helsetilstand. Bosettingsarbeidet innebærer blant annet at kommunene skal bistå flyktningene til å bli både sosialt og økonomisk selvhjulpne. For å oppnå dette, blir det avgjørende å lære seg norsk og delta i aktiviteter som kan bidra til at vedkommende får seg et arbeid etter hvert.

Mitt avsluttende spørsmål blir derfor slik: Er det ikke en utopi å forvente at 1) Kommune-Norge skal lykkes med bosetting av flyktninger? 2) Kommunene skal imøtekomme statens anmodning om bosetting av flere flyktninger - når staten har laget et system som bryter ned asylsøkernes og flyktningers integritet, og bidrar til å klientifisere dem?

Skrevet av: Rohan Christopher